Årets beste filmer 2017


1. Blade Runner 2049
USA 2017
Regi: Denis Villeneuve

"Blade Runner" ble ikke umiddelbart en klassiker da den kom i 1982. Antakelig forventet publikum at science fiction-film betød actionfilm – dette var jo midt i den første "Star Wars"-æraen – og i hvert fall ikke noe sånt som Ridley Scotts melankolske fremtids-noir. Et utall relanseringer senere har "Blade Runner" likevel fått statusen den fortjener.

Årets største lettelse på filmfronten var at Denis Villeneuve sin oppfølger ikke gjør skam på originalen. Tvert i mot viderefører "Blade Runner 2049" både historien, tematikken og estetikken på forbilledlig vis.

Igjen er vi i et nedkjørt, hyperfuturistisk Los Angeles. Igjen møter vi en replikant – K (Ryan Gosling) denne gangen, men Deckard (Harrison Ford) skal dukke opp, han også – hvis oppgave det er å likvidere andre kunstig skapte mennesker. Igjen handler det om å søke noe ekte i en gjennomteknologisert verden.

Og igjen har vi å gjøre med en film som er så innholdsrik og kompleks at den nærmest krever å bli sett og vurdert om igjen og om igjen.


2. Thelma
Norge 2017
Regi: Joachim Trier

Joachim Triers grøsser er ikke så ulik "Reprise" og "Oslo, 31. august" som man i utgangspunktet skulle tro.

Ikke minst spiller Oslo en viktig rolle også her. Det er hit Thelma (Eili Harboe) kommer for å studere. Thelma er et gudsord fra landet – oppvokst i et strengt kristent miljø, forknytt i møte med storbyen, rask til å ringe hjem når hun har pushet grensene – men bærer også på krefter hun ikke forstår.

Dette er en film full av religiøs angst og nordisk melankoli – nærmere Bergman enn King, for å si det sånn – men bildene er ofte rent marerittføde: anfallet i MR-scanneren, den penetrerende slangen, babyen fanget under isen.

Lenger unna mainstream-horrorens sjokkeffekter er det vanskelig å komme.


3. Paterson
USA 2016
Regi: Jim Jarmusch

Det skjer ikke all verden i livet til Paterson (Adam Driver). Han står opp til samme tid hver dag, kysser kjæresten Laura god morgen og spaserer til bussjåførjobben sin. I løpet av dagen møter han mange mennesker og overhører mange samtaler. Om kvelden, når han går tur med bikkja, stikker han innom den lokale baren og drikker et glass øl. I ledige stunder skriver Paterson dikt om det han har sett og hørt.

Jim Jarmusch, mannen bak indie-klassikere som "Down by Law" og "Dead Man", er seg selv lik. En annen filmskaper ville før eller siden latt noe dramatisk skje med Paterson, men for Jarmusch er beskrivelsene av det hverdagslige selve poenget. Akkurat som bussjåføren finner han poesi i dem.


4. Good Time
Luxembourg/USA 2017
Regi: Josh Safdie og Benny Safdie

Etter et katastrofalt bankran trenger Connie (Robert Pattinson) penger for å kausjonere sin bror Nick ut av fengsel. Han prøver kredittkortet til moren til kjæresten. Han prøver å selge noe syre på en brusflaske. Han skal til og med prøve å kidnappe Nick. Men i løpet av de kaotiske timene "Good Time" utspiller seg, synes alt dømt til å gå fra vondt til verre.

Med kameraet tett på de involverte, elektromusikken som puls og Pattinson som karismatisk midtpunkt – det begynner å bli noen år siden han var hjerteknuser i "Twilight"-filmene nå, gitt – kaster "Good Time" oss ut på en halsbrekkende reise gjennom bynatten.

Denne filmen er gull for alle som setter uforutsigbarhet høyere enn store budsjetter.


5. War for the Planet of the Apes
USA 2016
Regi: Matt Reeves

I "Rise of the Planet of the Apes" (2011) ble alle verdens aper plutselig veldig smarte som en følge av litt uheldig menneskelig tukling med naturen. I "Dawn of the Planet of the Apes" (2014) eskalerte konflikten mellom primater og mennesker. I "War for the Planet of the Apes" blir apenes leder Caesar (fabelaktig spilt av Andy Serkis) og flokken hans drevet regelrett jakt på av paramilitære grupper.

Det hele arter seg som en variant av "The Searchers" tilsatt én dose "Apokalypse nå!", én dose god, gammeldags flukten-fra-fangeleiren-røverhistorie og bare noen dråper shakespearsk drama om makt og moral.

Den beste av de store Hollywood-"franchisene" blir utrolig nok bare bedre og bedre.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 27.12.17
© Roy Søbstad

Kommentarer