Alt tyder på at spillefilmen, slik du og jeg kjenner den, ikke kommer til å finnes særlig mye lenger.
På fredag i forrige uke hadde den satiriske krigsfilmen "War Machine" premiere. Her snakker vi om en ordentlig storproduksjon – budsjett på over 60 millioner dollar og selveste Brad Pitt i hovedrollen – men likevel vil du lete forgjeves etter den i kinoprogrammet.
"War Machine" er finansiert og produsert av Netflix, og er kun tilgjengelig for dem som abonnerer på deres strømmetjeneste.
Det samme vil gjelde for den neste filmen til Martin Scorsese. Gangstereposet "The Irishman" har Robert De Niro, Al Pacino, Joe Pesci og Harvey Keitel i rollene, koster 100 millioner dollar å lage og ville i gamle dager – la oss si for 10 år siden – vært et sikkert stikk på kino. Men den blir neppe å se andre steder enn på Netflix.
Det er denne veien alt synes å gå.
Mens den etablerte amerikanske filmindustrien sitter fast i en hengemyr av "remakes" og "franchises" – allerede etablerte merkevarer man håper skal selge seg selv – jobber konkurrenter i alle kanaler på spreng for å fylle tjenestene sine med eget innhold.
Enn så lenge ligger Netflix i teten, men Amazon er ikke langt bak. Og bak dem igjen følger alle fra Apple og Facebook til Twitter og Snapchat.
Alle sammen er de ute etter pengene og oppmerksomheten din.
Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Netflix sponser allerede den typen små og mellomstore filmer de store, tradisjonelle studioene ikke lenger tør å satse på. Det er likevel grunn til å spørre seg hva utviklingen vil bety for spillefilmen over tid.
Er det for eksempel noen vits i lage én og en halv time lange filmer når folk gjerne sluker hele tv-serier i løpet av en helg? Eller er det lenger noen vits i å lage filmer for det store formatet når folk likevel ser dem på bittesmå nettbrett?
Og er det egentlig noen vits i fastlåste fortellinger i det hele tatt? Er ikke fremtiden virtual reality, interaktivitet og skreddersydde opplevelser?
Og hva med den gode, gamle kinoopplevelsen – å gjøre en avtale, møtes i foajeen, kjøpe inn smågodt, benke seg foran det store lerretet og ha en felles opplevelse der inne i mørket – skal ikke fremtidige poder og podinner få den?
Som de sier i en film jeg først så sammen med farfar på kino som guttunge: Time vil sjåv.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 01.06.17
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Brad Pitt i "War Machine": Francois Duhamel/Netflix
Kommentarer
Legg inn en kommentar