Filmblogg: Fem soundtracks du må høre


Den beste filmmusikken fungerer også uten film.

Akkurat som musikk kan sette atmosfæren i en film, kan den også sette atmosfæren i hverdagen. For å si det sånn: Å gå gjennom byen med Howard Shores episke "Ringenes herre"-soundtrack på ørene, er en ganske annen opplevelse enn å gjøre det med Bernard Herrmanns super-creepy musikk til "Psycho".

Her er fem nyere lydspor jeg av erfaring vet fungerer til både skriving av filmspalter og byvandring. Bare husk å se deg for i trafikken.

Soundtracket spilte en ikke ubetydelig rolle i å gjøre "Stranger Things" til sommerens store seriefavoritt. Allerede den pulserende elektroniske introen hensatte mange av oss til et 1980-tall av kjellerstuer og tvilsomme filmer på VHS. Resten av soundtrack-albumet til Kyle Dixon og Michael Stein har en vagere, nesten ambient-aktig kvalitet. Det er bare såvidt du merker det når stemningen i rommet endrer seg.

Hvis du derimot er ute etter noe som kan få litt fart på joggeturen i skogen, er det lite som kan måle seg med musikken til skrekkfilmregissør John Carpenter. Temaet fra "Halloween" (1978), for eksempel, vil gi deg følelsen av at en morder med hockeymaske og kniv kan skjule seg bak hvert tre. Carpenters musikalske signatur – paranoide små vignetter fremført på utdatert synthesizer – er kanskje best oppsummert på de "imaginære" soundtrackene "Lost Themes" (2014) og "Lost Themes II" (2016).

En annen elektronisk favoritt er lydsporet Ben Salisbury og Geoff Barrow – sistnevnte kjent fra Portishead – laget til science fiction-filmen "Ex Machina" (2015). Kjøligere enn "Stranger Things"-soundtracket og mer subtil enn Carpenters musikk, er det vakkert på samme måte som en perfekt konstruert maskin kan være vakker.

Skulle du foretrekke mer tradisjonell instrumentering – strykere og treblåsere og slikt – er den britiske produsentduoen Soulsavers fjorårsalbum "Kubrick" vel verdt å sjekke ut. Tittelen sier sitt om innholdet: Musikk inspirert av filmer som "A Clockwork Orange" og "The Shining". Bildeskapende er ordet.

Det samme kan man si om den håndfullen soundtracks Nick Cave og Warren Ellis har laget. Men hos dem er formatet mindre og mer intimt. Hør for eksempel på musikken til westernfilmen "The Proposition" (2005). Noen ganger er et piano, en fele og litt forsiktig sang alt som trengs.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 13.10.16
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "Ex Machina": United International Pictures

Kommentarer