Noen ganger kan de verste filmene være de beste.
Det var regissøren John Waters som slo fast at det finnes tre typer filmer. Først og fremst har du de som er udiskutabelt gode. Det kan være at de forteller en uvanlig sterk historie på uvanlig engasjerende vis eller at de har akkurat de riktige skuespillerne i akkurat de riktige rollene. Grunnen til at en film som "Gudfaren" tåler utallige gjensyn, er at den har slike kvaliteter.
De aller fleste filmer havner i kategori to. Det er de som er kompetent laget, men mangler det lille ekstra som hever dem over middelmådigheten. Den forrige Jennifer Aniston-filmen du så, passer helt sikkert inn her.
Til sist har du de filmene hvor alt har gått galt. Det er de fascinerende kreasjonene skapt av mennesker som ikke kan skrive, som ikke vet noe om regi, som ikke eier talent for skuespill og som på toppen av alt har lave eller ikke-eksisterende budsjetter å jobbe med. Det rare er at resultatet av slikt ofte blir mer severdig enn mellomsjiktfilmene.
Ingen film er blitt kalt "verdens verste" like ofte som "Plan 9 from Outer Space" (1959). Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Med sitt ubegripelige plott, sin mildt sagt odde casting og sine hjemmelagde spesialeffekter – hjulkapslene som skal forestille UFO-er er legendariske – er den en utømmelig kilde til glede.
Men selvsagt finnes det verre. "Robot Monster" (1953), for eksempel, får "Plan 9" til å fremstå som direkte påkostet. Her blir jorden invadert av én –1 – mann i gorillakostyme med dykkerhjelm på hodet. "Heldigvis varer filmen i bare 63 minutter," har Stephen King skrevet. "20 minutter til og jeg tror jeg ville ha ledd meg i hjel."
Men disse sjangerfilmene er i det minste ikke pretensiøse. Det er først når inkompetanse møter kunstnerisk overmot at man begynner å famle etter en pute å gjemme seg bak. Har du allerede ledd og lidd deg gjennom Aune Sands "Dis – en historie om kjærlighet" (1995), må du for all del ikke ikke gå glipp av "The Room" (2003). I den prøver regissør og hovedrolleinnehaver Tommy Wiseau å fremstille seg selv som en kjærlighetens martyr, men klarer ikke engang å sove på troverdig vis.
Slik er det: Du kan ikke vite forskjell på gode og dårlige filmer før du har sett både de beste og de verste. Derfor er "Plan 9 from Outer Space" like viktig som "Gudfaren".
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 09.10.14
© Roy Søbstad / Foto fra "Plan 9 from Outer Space"
Kommentarer
Legg inn en kommentar