Filmblogg: For kul for vanlig kino


Det er mye god film som aldri blir satt opp på kino her i landet. Heldigvis har vi Cinemateket.

Blant godbitene på Cinematekets vårprogram er de to siste filmene til Jim Jarmusch. Jarmusch har i 30 år vært selve symbolet på uavhengig amerikansk film. Hans filmer er like uslåelig kule som de er egenrådige og rare. Han lager dem uten å bry seg det minste om de vanlige Hollywood-konvensjonene. Som han sier: «Jeg vil heller lage film om en fyr som går tur med hunden sin, enn om keiseren av Kina.».

Særlig i de tidlige filmene kunne han ta denne filosofien til ytterligheter. I «Stranger than Paradise» (1984) bruker John Lurie flere minutter – eller noe som føles som flere minutter – på å fortelle en vits, bare å for glemme poenget når han endelig kommer til slutten. I «Down by Law» (1986) sitter Tom Waits, Roberto Benigni og Lurie innsperret på en knøttliten fengselscelle store deler av filmen. Og når de endelig rømmer, får vi ikke se hvordan det skjer. Jarmusch hopper rett og slett det som kunne blitt filmens mest spennende sekvens. Det er stemninger og karakterer som opptar ham, ikke action.

Det betyr ikke at filmene hans ikke kan være veldig, veldig morsomme. Benignis høyenergiske skriftemål i «Night on Earth» (1991) – utført mens han raser gjennom Romas trange, enveiskjørte gater i taxi – vil for alltid bli stående som en av undertegnedes aller festligste kinoopplevelser.

Og de odde sjangerblandingene og høyst originale musikkvalgene er det ingen som gjør Jarmusch etter. «Ghost Dog: The Way of the Samurai» (1999) er en blanding av samurai- og gangsterfilm med beinhard hip hop på soundtracket. I «Broken Flowers» (2005) drar Bill Murray på leting etter sin ukjente sønn – med etiopisk funk på bilstereoen.

Jarmusch har dessverre ikke har vært å se på norsk kino de siste årene. Men heldigvis har vi altså Cinemateket. Henholdsvis 4. og 6. mars kan vi se de to siste filmene hans, «The Limits of Control» (2009) og «Only Lovers Left Alive» (2013), på gamle Aladdin kino i Kristiansand.

Førstnevnte er en agentfilm nærmest blottet for ytre handling – en slags anti-Jason Bourne, om du vil – mens «Only Lovers Left Alive» skal være en romantisk vampyrfilm. Men kjenner vi James R. Jarmusch rett, har den neppe stort til felles med «Twilight» eller «True Blood».

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 20.02.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra «Only Lovers Left Alive»: Cinematekene

Kommentarer