For folk flest

Slade
Kick Scene, Kristiansand
19. oktober 2012

Slade er seg selv like selv om de er noen andre nå.

TERNINGKAST 4

Det er en regntung fredag 19. oktober i Kristiansand. På scenen står en 65 år gammel engelskmann med rød nisselue og leder allsangen: «So here it is merry Christmas...»

Salen er mer eller mindre fullsatt og stemningen er nesten overstadig jovial. Det skåles, det skråles og ingen teller dagene til jul.

Ingen bryr seg heller om at det Slade som er her i kveld er et ganske annet enn det som hadde 17 Top 20-hits, inkludert seks førsteplasser, i England på 70- og 80-tallet. Av den originale besetningen er det kun trommeslager Don Powell og gitarist Dave Hill, han med fortennene, panneluggen og antrekkene, som fremdeles er med. De to siste, Noddy Holder og Jim Lea, trenger ikke lenger kuske rundt på klubber og festivaler for å tjene til livets opphold. Som bandets låtskrivere har de royalties å leve av.

Men at vokalisten heter Malcolm McNulty og ikke Noddy, plager ingen på Kick i kveld. For de aller fleste handler Slade om kjente og kjære låter, ikke ansikter.

Og Slade har låter – store, dundrende usubtile allsanglåter som alle, absolutt alle, kan utenat: «Mama Weer All Crazee Now», «Get Down and Get With It», «Gudbuy T'Jane», «Cum On Feel the Noize», «Run Run Away», «My Oh My». Og Slade spiller dem alle sammen. Selvsagt gjør de det. De er jo ikke her for å gjøre seg vanskelige. De er folkets band. Det har de alltid vært.

Mens de andre stjernene i glamrock-årene enten var uoppnåelige rockguder eller – som i David Bowies tilfelle – romvesener, forble Slade arbeiderklassegutter. Musikken deres var 100 prosent inkluderende og upretensiøs, som skapt for å skråle med til på puben en lørdagskveld. På sitt aller beste, i låter som «Everyday» og «Far Far Away», viste de seg dessuten i besittelse av en varme de fleste av deres samtidige kunne se langt etter.

I kveld låter bandet helt OK. McNulty gjør en anstendig, om enn litt anstrengt, Noddy Holder. Scenens naturlige midtpunkt – Slades sjel, om man vil – er uansett showmannen Dave Hill. Han stiller i cowboyhatt med sølvbånd og sølvbukser – et svært nøkternt antrekk sammenlignet med kreasjonene han pleide å bære i glansdagene. Han vet at Slades dager som hitmakere var over for to–tre tiår siden, men synes vel forlikt med å være i nostalgibransjen. Så lenge han kan få noen hundre sørlendinger til å synge julesanger i oktober, kommer i hvert fall ikke han til å klage.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 20.09.12
© Roy Søbstad