Det vakre og det voldsomme


Susanne Sundfør
Kick Scene, Kristiansand
29. september 2012

Susanne Sundfør leker ikke popmusikk.

TERNINGKAST 5

Stemningen for kvelden blir satt med overturen «Meditation in an Emergency». Den låter like deler episk og foruroligende, og bærer i seg et løfte om musikalsk drama.

Susanne Sundfør inntar scenen kledd i sorte bukser og en paljettglitrende topp med store skulderputer. Bak seg har hun et fem mann sterkt band – trommer, xylofon, strengeintrumenter og en armada av synther. På sin venstre side har hun Lars Horntvedt, produsenten på de to siste platene.

Første låt ut er «Diamonds». Den begynner stille og liksom prøvende. Sundførs vokal er helt naken og alene. Så øker tempoet brått. Lysene begynner å veksle mellom iskaldt blått og blodrødt. Tørrisrøyken ligger tett. Synthene klinger 80-tallsk, men de hektiske, maskinelt hamrende rytmene hører vår egen tid til. Det er hardt, det er vakkert, det er nesten overveldende. Mot slutten står vi der, fjetret foran en monolitt av lyd.

Konserten fortsetter å veksle mellom det váre, nesten sakrale, og det voldsomme, mellom gåsehud og dansefot. Det eneste konstante, er Sundførs dypt konsentrerte alvor. Hennes dedikasjon er den samme enten hun står bak pianoet eller danser litt keitete til en pumpende bassrytme. Hun snakker ikke stort og hun smiler sjelden. Men når hun først gjør det, virker det oppriktig.

Hennes sterkeste kort er uansett stemmen. Den har kraft til å trenge gjennom selv den mest massive lydvegg. Med den gjør hun umulige tonesprang, tilsynelatende uten å anstrenge seg – og uten at det føles overflødig. Hun bruker stemmen til å uttrykke seg, ikke til å vise seg frem.

Kveldens eneste nedtur kommer når det blir klart at Sundfør kommer til å snyte oss for «The Brothel» – sitt mest perfekte mini-epos og de seks aller vakreste minuttene i norsk musikk på 2000-tallet. Men når vi først har kommet så langt, føles det likevel som om vi har fått det vi kom for. Hver sang er blitt tynet til siste trevl av dramatisk potensiale, og noen og enhver kan begynne å nærme seg utmattelsen.

Dessuten var det vel ingen som hadde forventet at Susanne Sundfør skulle komme bare for å gjøre akkurat det som ble forventet av henne. Hun leker jo ikke popmusikk heller.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 30.09.12
© Roy Søbstad

Kommentarer