En slags magi


Killer Queen
Kilden, Kristiansand
21. mars 2012

Freddie Mercury har vært død i over 20 år. John Deacon har pensjonert seg. Brian May og Roger Taylor er redusert til å spille med en amerikansk Idol-deltaker. Likevel får Queen-fansen fremdeles det de vil ha.

TERNINGKAST 4

Til å begynne med legger man mest merke til forskjellene. De er ikke store, men likevel: Var ikke Freddie Mercury egentlig litt høyere? Og litt smalere? Bare littegrann, liksom? Men den innledende skepsisen blir snart overvunnet. Killer Queen må være omtrent så nær en autentisk Queen-opplevelse man kan komme nå til dags. 

Patrick Myers spiller rollen som «Freddie», svinsende, svansende og dansende som en kåt matador. Iført en serie korte, fargesterke uniformsjakker og gnistrende hvite bukser, dirigerer han sitt hengivne publikum som om dette var Wembley Stadium i 1986, og ikke Kristiansand 26 år senere. 

Låter likt gjør det også. Killer Queen spiller selvsagt ikke annet enn hits, og dem er det mange av. Den teatralske hardrocken, den åleglatte 80-tallspopen, den småteite rock'n'rollen, den utpreget hvite funken, de svulstige balladene og den massive allsangen – alt sammen gjøres med originaltro overbevisning. Gitarlyden til «Brian May» er akkurat så grom som den skal være, og Myers overbeviser som kraftvokalist med en forkjærlighet for det operatiske. De mest komplekse vokalarrangementene ligger riktig nok på tape, men sånn gjorde Queen det selv også. Killer Queen leverer kort sagt et herlig usubtilt spetakkel i en time og tre kvarter. Bare unntaksvis får man følelsen av at det hele er pantomime.

At denne forestillingen – og dette er like mye en forestilling som en konsert – har solgt ut to kvelder, 2364 billetter, i Kildens storsal, sier ikke bare noe om publikums kjærlighet til Queen. Det sier også noe om hvor rocken står i 2012. 42 år etter at Queen ble dannet og 21 år etter Mercurys død, lever musikken deres i beste velgående. Den blir bare fremført av noen andre enn dem som skrev den. Det samme gjelder for alle mastodontbandene fra 60-, 70- og 80-tallet. Hyllestband-bransjen er en industri som vokser i takt med at de opprinnelige bandene blir for gamle. Du får nok aldri sjansen til å se Genesis, Kiss eller Abba i originalversjon igjen. Til gjengjeld kan du oppleve glansdagene deres gjenskapt av yngre, minst like kompetente musikere i din lokale konsertsal. 

De som fremdeles måtte innbille seg at rocken er noe som tilhører ungdommen, kan med andre ord ta seg en bolle. Når Patrick Myers, kledd i Freddie Mercurys rojale kappe og krone, vinker farvel til Kilden, har han gitt folket akkurat det de kom for: En profesjonelt gjennomført nostalgitripp. Verken mer eller mindre. Det godt voksne publikummet kunne ikke vært mer fornøyde.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 22.03.12
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Kjartan Bjelland, Fædrelandsvennen

Kommentarer