fredag 17. februar 2017

Det glade Bat-vanvidd


Lego Batman filmen
USA 2017
Originaltittel: The Lego Batman Movie
Regi: Chris McKay
Manus: Seth Grahame-Smith
Amerikanske stemmer: Will Arnett, Ralph Fiennes, Rosario Dawson, Michael Cera, Zach Galifianakis, Mariah Carey
Musikk: Lorne Balfe
Aldersgrense: 6 år

TERNINGKAST 5

Lurer du på hva det hemmelige passordet til Bat-hulen er? "Iron Man suger!"

Vi har for lengst kommet dit at parodiene er å foretrekke fremfor de konvensjonelle superheltfilmene. For å si det sånn: Hvis du først skulle se en av dem om igjen, er jeg ganske sikker på at du også heller ville ha valgt vittige "Deadpool" enn selvhøytidelige "Batman v Superman: Dawn of Justice". Disse Lego-filmene er superheltparodien tatt til sin ytterste (u-)logiske konsekvens.

Både plottet og psykologien i "Lego Batman filmen" – burde det ikke ha vært en bindestrek eller to her? – kunne ha vært rappet fra en av dreiebøkene til Christopher Nolan. Det handler som vanlig om Batman som må redde Gotham City fra Jokeren. Og som vanlig må han ta et kraftig oppgjør med seg selv for å klare det. Forskjellen på denne og Nolans Batman-filmer er i bunn og grunn bare alle vitsene og det at figurene er, vel, laget av Lego.

Fargene er gilde. Tempoet er ellevilt. Metahumoren og de populærkulturelle referansene kommer tettere enn noen kan rekke å få med seg. Dette er, på sitt helt egne, fullstendig absurde vis, ytterst sofistikert underholdning. Som man gjerne konkluderer i slike sammenhenger: gøy for barn i alle aldre.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 09.02.17
© Roy Søbstad

torsdag 16. februar 2017

Vakkert om det vonde


Moonlight
USA 2016
Regi og manus: Barry Jenkins
Skuespillere: Mahershala Ali, Shariff Earp, Alex Hibbert, Ashton Sanders, Trevante Rhodes, Janelle Monae, Naomie Harris, Jaden Piner, Jharrel Jerome, Andre Holland
Musikk: Nicholas Britell
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 5

"Moonlight" er et tungt Oscar-nominert drama som handler om alle de riktige og viktige tingene. Men la for all del ikke dét skremme deg.

Første gang vi møter Chiron, er han for liten til å vite hva en "soper" er. Han vet bare at han er annerledes enn de andre guttene i den afroamerikanske, crack-infiserte delen av Miami der han bor. Ved andre møte er Chiron en mobbet tenåring som nærmer seg bristepunktet.

Siste gang vi møter Chiron, har han omskapt seg selv. Musklene svulmer, tennene er dekket av "gold grillz" og den unge mannen livnærer seg ved å selge dop. Men fortsatt bærer han på de samme lengslene.

Som oppvekstskildring har "Moonlight" en hel del til felles med "Boyhood" (2014), som situasjonsrapport fra den amerikanske ghettoen minner den ikke så lite om første sesong av TV-serien "The Wire" (2002). Mer enn noe annet er dette likevel en sjeldent troverdig skildring av en ung manns kamp for å få være seg selv.

Mye ligger i måten den egentlig ganske enkle historien blir fortalt på. Manuskriptet unngår alle klisjeer og forventede vendinger, musikk og bilder får tale der ord uansett ville ha kommet til kort.

Det er noen øyeblikk i "Moonlight" som kommer til å bevege deg dypt.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 09.02.17
© Roy Søbstad

onsdag 15. februar 2017

Poesien i det hverdagslige


Paterson
USA 2016
Regi og manus: Jim Jarmusch
Skuespillere: Adam Driver, Golshifteh Farahani, Chasten Harmon, Barry Shabaka Henley, William Jackson Harper, Rizwan Manji
Musikk: Squrl
Aldersgrense: 6 år

TERNINGKAST 4

Mange vil kjenne igjen Adam Driver fra "The Force Awakens". Den jevne "Star Wars"-fan kan likevel trygt styre unna "Paterson".

Det skjer ikke stort i livet til Paterson (Driver). Han står opp på samme tid hver dag, kysser kjæresten Laura god morgen og spaserer til bussjåførjobben sin. I løpet av dagen møter han mange mennesker og overhører mange samtaler. Om kvelden, når han går tur med hunden Marvin, stikker han innom den lokale baren og drikker et glass øl. I ledige stunder skriver Paterson dikt om det han har sett og hørt.

Jim Jarmusch, mannen bak indie-klassikere som "Down by Law" og "Dead Man", er seg selv lik. En annen filmskaper ville før eller siden latt noe dramatisk skje med Paterson, men for Jarmusch er beskrivelsene av det hverdagslige selve poenget. Akkurat som Paterson finner han poesi i dem. Resultatet er noe så sjeldent som en amerikansk film med hvilepuls, en ren motsats til sånt de driver med borte i Hollywood.

Nå har Jarmusch laget filmer med flere minneverdige situasjoner og karakterer enn denne. Men "Paterson" er klok når den handler om kunsten, varm når den skildrer kjærligheten og morsom når fillebikkja Marvin prøver å stikke kjepper i hjulene for vår mann.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 09.02.17
© Roy Søbstad

tirsdag 14. februar 2017

Like kleint som kinky


Fifty Shades Darker
USA 2017
Regi: James Foley
Manus: E.L. James
Skuespillere: Dakota Johnson, Jamie Dornan, Rita Ora, Luke Grimes, Kim Basinger, Bella Heathcote, Marcia Gay Harden, Max Martini
Aldersgrense ikke oppgitt

TERNINGKAST 3

Hvem kan vel motstå en milliardær med eget sado-rom i penthousen?

"Fifty Shades Darker" er ikke så dårlig som man kunne frykte. Dessverre er den heller ikke så pirrende som man kunne håpe.

Plottet er en kioskroman-variant tilsatt et løfte om kinky sex. Anastasia er den helt vanlige piken, Christian er den kjekke, søkkrike sadisten. Hun gikk tydeligvis fra ham i "Fifty Shades of Grey" (2015), nå prøver han å vinne henne tilbake. Og det gjør han ved å overøse henne med dyre kjoler, Apple-produkter, vaginalkuler og alt mulig annet en helt vanlig pike kan ønske seg.

Til å begynne med er Anastasia litegrann skeptisk – forståelig all den tid en av Christians tilsynelatende utallige tidligere "sub-er" prøver å drepe henne – men snart går hun med på alt han vil. Hun tror visst at hun kan redde ham fra hans mørke sider eller noe.

Som i porno... – unnskyld! – romantiske filmer flest må vi holde ut mye klønete dialog og unødvendige forviklinger før det blir noe action. Og når ting endelig skjer, føles det i grunnen litt kleint. Men for all del: Hvis det er moralsk diskutable klisjeer som skal til for å piffe opp hjemme hos deg, vil ikke undertegnede være han fyren som absolutt skal ødelegge.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 09.02.17
© Roy Søbstad

mandag 13. februar 2017

Filmblogg: Min helt Werner Herzog


Noen ganger skal det en kompromissløst gravalvorlig tysker til for å få satt tingene i perspektiv.

Et lysglimt i februarmørket: Netflix har sluppet to helt nye dokumentarer av Werner Herzog. Den første, "Lo and Behold, Reveries of the Connected World", tar for seg Internett. Den andre, "Inn i infernoet", er en reise til noen av verdens farligste vulkaner. Selv om tematikken neppe kunne ha vært mer forskjellig, kunne ikke disse filmene ha vært laget av andre enn min helt Werner.

Det var en periode i livet mitt da jeg brukte uforholdsmessig mye tid på å se Werner Herzog-filmer på dvd. Og helst så jeg dem med kommentarspor. Kanskje sier det sitt om hvordan jeg hadde det akkurat da, men lite virket i hvert fall mer stimulerende på meg enn vakre, underlige og skremmende bilder satt i eksistensielt perspektiv av en kompromissløst gravalvorlig tysker.

"Livet i havet må være et rent helvete," lyder en typisk Herzog-betraktning. "Et enormt, nådeløst helvete av permanent og umiddelbar fare. Så mye av et helvete at noen arter – inkludert mennesket – under evolusjonen flyktet opp på små kontinenter av fast land, hvor mørkets leksjoner fortsetter."

De mest kjente filmene til Herzog er antakelig dokumentaren "Grizzly Man" (2005) og krigsfilmen "Rescue Dawn" (2006) med Christian Bale. Mest legendariske er "Aguirre: Guds vrede" (1972), "Nosferatu: Nattens vampyr" (1979), "Fitzcarraldo" (1982) og de andre han laget sammen med den genuint forrykte skuespilleren Klaus Kinski.

Av de utallige Herzog-anekdotene som finnes, er det få som sier mer om filmskaperen og mennesket enn dem fra innspillingen av "Fitzcarraldo". Filmen handler om en ravgal musikkelsker som vil sette opp en opera midt i Amazonas-jungelen, og som blir nødt til å frakte et flere hundre tonn tungt dampskip over et fjell for å få det til. Og Herzog gjorde det samme. Med bare en bulldozer og noen lokale indianere til hjelp, fraktet han et flere hundre tonn tungt dampskip over et fjell.

Det var den rene, skjære, dødsforaktende galskap. Men det gikk. Og det ser aldeles spektakulært ut den dag i dag.

I september fyller Werner Herzog 75 år, men "Lo and Behold" og "Inn i infernoet" vitner om en mann som har både utforskertrangen og det unike verdenssynet i behold. En del av oss finner inspirasjon i å vite akkurat det.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 09.02.17
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "Into the Inferno": Netflix

onsdag 8. februar 2017

Solid rockfaglig håndverk


El Cuero
For All Remaining Days
(Gravel Road/Voices of Wonder)

TERNINGKAST 4

Rocken er visst ikke død allikevel. Den har bare flyttet til Kristiansund.

De pleide å høres ut som Neil Young & Crazy Horse. Men kristiansansundsbandet El Cuero er med tiden blitt stadig mer utadvendte og melodiske, og på album nummer fem kan de noen ganger minne om Tom Petty, noen ganger om Eagles og noen ganger om andre amerikanske band med stålkontroll på det rockfaglige håndverket. Det er ikke dermed sagt at El Cuero opererer på riktig samme nivå. Men det er det da sannelig heller ikke mange som gjør.

Denne gangen treffer sjefskomponist Brynjar Takle Ohr aller best med de mer nedpå, melankolske låtene sine. "The Whole Love" er stemningsmettet poprock med myke vers og varmt refreng. "Should Have Been Gone" er en langstrakt widescreen-smyger som skapt for den åpne landeveien. Og i de tilfellene låtmaterialet ikke fenger like mye, hjelper det at gitarspillet er gjennomgående lekkert og produksjonen skikkelig saftig.

Alt El Cuero mangler er i grunnen den siste lille dråpen med særpreg. Med tanke på hvor mye rockhistorisk ballast de allerede har til felles med Hellbillies: Kanskje Brynjar Takle Ohr burde vurdere å skrive tekster på kristiansansundsdialekt til album nummer seks?

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 03.02.17
© Roy Søbstad

tirsdag 7. februar 2017

En sjøens heltinne


Vaiana
USA 2016
Originaltittel: Moana
Regi: Ron Clements, John Musker
Manus: Ron Clements, John Musker, Taika Waititi
Amerikanske stemmer: Dwayne Johnson, Alan Tudyk, Auli'i Cravalho
Aldersgrense: 6 år

TERNINGKAST 5

Disneys siste prinsessefantasi kommer med et tydelig grønt budskap. Lite kunne vært mer betimelig i disse tider.

Høvdingdatteren Vaiana bor på et paradis av en stillehavsøy. Himmelen er åpen, havet er endeløst og de vakre, gyldenbrune øyboerne bryter rett som det er ut i sang og dans. Men så begynner kokosnøttpalmene å dø og fisken å forsvinne, og i følge legenden er Vaiana den som må ta seg ut på havet, vekke gudinnen Te Fiti og slik redde folket sitt. Til å hjelpe seg har hun halvguden Maui.

Det meste er etter oppskriften i "Vaiana". Vår heltinne er den søte, men handlekraftige pre-tenåringen. Maui er rabbagasten med de tidsriktige tatoveringene. Og lærdommen er den samme som i alle moderne amerikanske animasjonsfilmer: Det gjelder å ha tro på seg selv, det er lurere å samarbeide enn å krangle og – veldig på sin plass akkurat nå – det finnes ting som er større og viktigere enn en selv.

Det er Disneys animatører som løfter "Vaiana" over det ordinære. Aldri har en digital sandstrand sett mer forlokkende ut og monsternes undervannsrike er en ren psykedelisk fargefest. Ungene kommer til å forlate kinoen fulle av inspirasjon. Mamma og pappa kommer til å lengte etter neste sydenferie.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 02.02.17
© Roy Søbstad