torsdag 27. april 2017

La ulven leve!


Ulver
The Assassination of Julius Caesar
(House of Mythology/Border Music)

TERNINGKAST 5

Ikke spiller de pop og ikke spiller de rock. Mer hektende har likevel Ulver aldri vært.

Det eneste forutsigbare med Ulver er at de er 100 prosent uforutsigbare. Lillehammerbandet har de siste årene blant annet gitt ut et filmsoundtrack, et samarbeid med Tromsø kammerorkester, et improvisert instrumentalalbum og en samling psykedeliske 1960-tallscovere. Ja, også må vi ikke glemme at de en gang i tiden var et black metal-band.

"The Assassination of Julius Caesar" har Ulver selv kalt for sitt pop-album. Dem om det. Sanger som med største selvfølgelighet trekker paralleller mellom prinsesse Dianas død og keiser Neros forfølgelse av kristne, åpningslåten "Nemoralia" her for eksempel, har fint lite å gjøre med sånt flesteparten av oss forbinder med populærmusikk. Når dét er sagt: Mer iørefallende har Ulver aldri vært.

Nevnte "Nemoralia" er et vidunderlig melodiøst stykke musikk. "Rolling Stone" er basert på en usedvanlig hektende groove. Og "So Falls the World" tar faktisk av og blir dansbar helt mot slutten. I all sin dunkle, elektroniske prakt er "The Assassination of Julius Caesar" dessuten det mest velproduserte albumet siden Depeche Modes siste.

Jeg for min del har aldri likt Ulver bedre.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 21.04.17
© Roy Søbstad

onsdag 26. april 2017

Døden i Køben


Underverden
Danmark 2017
Regi: Fenar Ahmad
Manus: Adam August, Fenar Ahmad
Skuespillere: Dar Salim, Stine Christensen, Dulfi Al-Jabouri, Ali Sivandi
Musikk: Jens Ole Wowk McCoy
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 5

"Underverden" er et dypdykk ned i det Danmark du aldri ser i reklamebrosjyrene til Color Line.

Helt fra første sekvens – som i én lang, pustberøvende kamerabevegelse fører oss fra høyt oppe i skyene ned til et kaotisk bankran midt i København – føles "Underverden" som noe spesielt. Det er ikke det at vi ikke har sett varianter av denne filmen før. "Underverden" har mange likheter med for eksempel "Pusher" (1996). Likevel, det er noe med bildet den tegner av det moderne Danmark som gjør at man blir sittende som på nåler i to timer.

Zaid (Dar Salim) har foretatt den store klassereisen. Mens foreldrene, i følge ham, har "sittet i sofaen i 30 år" og lillebroren henger i noen veldig farlige miljøer, er Zaid hjernekirurg med toppleilighet og gravid dansk kjæreste. Men når broren blir slått i hjel, tvinges Zaid til å oppsøke det han hele livet har prøvd å slippe unna: den kalde, harde, meningsløst brutale drabantbyen.

Atmosfæren er ladet fra første stund. Voldsbruken skal etter hvert eskalere til deliriske høyder. Men mest av alt er det nok fordi den utspiller seg i en virkelighet som er gjenkjennelig fra vår egen, at "Underverden" oppleves så mye mer intens enn den jevne Hollywood-thriller.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 20.04.17
© Roy Søbstad

tirsdag 25. april 2017

Krig og fred i klasserommet


Fluefangeren
Norge 2016
Originaltittel: Hunting Flies
Regi og manus: Izer Aliu
Skuespillere: Burhan Amiti, Jasin Mustafa, Besar Guta, Behar Djemali, Hadis Aliu, Suad Jakupi, Regaib Arifi
Musikk: Roy Westad
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 5

"Fluefangeren" er en stilsikker debutfilm basert på en rasende god idé.

Dagen etter regjeringsvalget i Makedonia, preges en liten, landsens skole av frykt og usikkerhet. Elever fra ulike landsbyer står igjen som bitre fiender og lærere med feil partitilhørighet skal byttes ut. I et forsøk på å skape forsoning – og på den måten sikre sin egen jobb – setter en av lærerne i gang et eksperiment: Ingen av guttene i klassen hans får dra hjem før de alle er blitt venner.

Det skal godt gjøres å se at "Fluefangeren" er en norsk produksjon. Ikke bare vil setting og språk være fremmed for de fleste av oss, men norsk-svensk-makedonske Izer Alius sin langfilmdebut har også noe våre hjemlige filmer pleier å styre unna: tydelig politisk brodd. Det lille dramaet som utspiller seg der inne i klasserommet er egentlig en speiling av det store som utspiller seg på utsiden.

Og Alius får mye ut av sitt forførende enkle premiss. Noen scener vitner om upåklagelig komisk timing, andre om et velutviklet blikk for sosiale mekanismer. Også hjelper det selvsagt skuespillerne er noen funn, alle som én. I det hele tatt: Det er sannelig ikke ofte man ser like originale, helstøpte og løfterike debutfilmer som denne.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 20.04.17
© Roy Søbstad

mandag 24. april 2017

Film er best på Internett


Det morsomste med film er ikke nødvendigvis å se film.

Å være filminteressert handler om mye mer enn bare å glo. En stor del av moroa er å sette seg inn i hvordan filmene du liker er blitt til og hva andre har fått ut av å se dem. Og for den slags er det ingenting som kan konkurere med Internett.

Her er en håndfull eksempler på hvilke gleder som finnes der ute.

Filmnyhetssiden Empire: Det finnes et utall sider som leverer filmnyheter og -anmeldelser, men engelske Empire er og blir blant de mest velskrevne og pålitelige. Jevnlige besøk på empireonline.com holder deg oppdatert på hva som skjer innenfor mainstreamen.

Roger Eberts "Great Movies": Da amerikanske Roger Ebert døde i 2013, var han verdens mest kjente filmkritiker. Og det var ikke bare fordi han hadde sitt eget tv-program. Få kunne som Ebert sable ned en skikkelig møkkafilm – en av bøkene hans heter "I Hated, Hated, Hated This Movie" – og, vel så viktig, ingen skrev bedre eller mer følsomt om filmene som fortjente det. Bare sjekk ut "Great Movies"-spalten på rogerebert.com. Du kommer til å ville se filmene til Herzog, Malick og Ozu, du også.

YouTube-kanalen "Every Frame a Painting": Har det noen gang slått deg at du kan nynne temaene til både "Star Wars" og "Indiana Jones", men er ute av stand til å huske musikken fra en eneste nyere amerikansk "blockbuster"? På "Every Frame a Painting" ligger et videoessay som forklarer hvorfor. Der kan du også – på helt smertefritt vis via velvalgte filmklipp – lære om hvordan Coen-brødrene regisserer dialog og Akira Kurosawa skapte bevegelse i bildene sine. Gjør et søk på YouTube.com.

Podcasten "Filmfrelst": Undertegnede er ikke veldig glad i det halv-akademiske språket som preger norske Montages.no, men skribentenes kunnskap, formidlingstrang og kjærlighet til filmmediet er ikke til å ta feil av. Og aldri kommer dette tydeligere frem enn i podcasten deres: Opplysende og underholdende om klassisk og ny film om hverandre.

Fem filmer av Andrei Tarkovsky: Selvsagt ligger det også ubegrensede mengder med film på nettet. En god del kan man til og med se uten å føle seg som en simpel kriminell. Ta for eksempel de vakre, visjonære og absolutt helt essensielle filmene til sovjetrussiske Andrei Tarkovsky: Flesteparten av dem kan du se helt lovlig og helt gratis via Openculture.com.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 20.04.17
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Andrei Tarkovsky: Wikimedia Commons

torsdag 20. april 2017

En naturopplevelse av en film


Pingvinenes marsj 2
Frankrike 2017
Originaltittel: La marche de l'empereur 2
Regi: Luc Jacquet
Forteller: Dennis Storhøi
Musikk: Cyrille Aufort
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 4

Mange ble grepet av det episke overlevelsesdramaet "Pingvinenes marsj" i 2005. 12 år senere går kampen videre.

Våre venner keiserpingvinene er blitt småbarnsforeldre siden sist, med alt det innebærer av strev for å holde poden mett og trygg. Og akkurat som forrige gang vil regissør Luc Jacquet ha oss til å tro at vi hele tiden følger den samme lille familien – "Keiseren" med make og unge – men antakelig lar vi oss lure av en lang rekke pingviner som ser helt like ut. Det er et helt legitimt dramaturgisk grep. En hver film trenger sine hovedpersoner.

Bruken av følerisk musikk og svulstig fortellerstemme er derimot diskutabel. Jacquet hever seg heller ikke over å tillegge dyrene menneskelige følelser. Å se "Pingvinenes marsj 2" føles innimellom mer som å se en Disney-film – hvilket den sånn rent formelt også er – enn en naturdokumentar.

Med sine sylskarpe drone- og undervannsbilder er toeren til gjengjeld kanskje enda flottere å se på enn forgjengeren. Og synet av "Keiseren" som stabber av sted gjennom det uendelige, alltid omskiftelige antarktiske isødet, drevet av en urdyp trang til å føre slekten videre, er et like godt bilde på selve eksistensen som noen film har klart å fange.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 12.04.17
© Roy Søbstad

mandag 17. april 2017

Potent pensjonistprog


Deep Purple
inFinite
(Ear/Playground)

TERNINGKAST 4

Deep Purple har en av rockens lengste og mest kronglete historier, men låter fortsatt ikke som noen andre enn seg selv.

Siden 1968 har hardrockpionérene gått gjennom flere besetningsskifter, oppløsninger og gjenforeninger enn noe normalt menneske kan holde oversikt over. Men dagens versjon av bandet – kjernemedlemmene Ian Gillan (vokal), Ian Paice (trommer) og Roger Glover (bass), samt de evige ferskingene Steve Morse (gitar) og Don Airey (tangenter) – har faktisk holdt det gående i 15 år nå. Og jammen klarer de ikke også kunststykket å høres både velkjente og freshe ut.

Kanskje handler Deep Purple nå til dags mer om å ivareta et klassisk sound enn om konsentrert låtskriving. "inFinite" begynner i hvert fall med en hektisk, småteit sak kalt "Time for Bedlam" og ender med en unødvendig gjennomgang av The Doors' "Roadhouse Blues". Men mellom spor 1 og 10 får instrumentalistene i bandet rikelig med rom til å vise hva de er gode for. Det låter lekent, organisk og veldig 70-talls. "The Surprising" og "Birds of Prey" er pur prog.

De færreste vil oppleve et nytt Deep Purple-album som skjellsettende i 2017. Men spillegleden som er fanget på "inFinite" lover unektelig godt for årets turné.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 07.04.17
© Roy Søbstad

søndag 16. april 2017

Ikke bare gøy på landet


Gråtass redder gården
Norge 2016
Regi: Peder Hamdahl Næss
Manus: Peder Hamdahl Næss, Jason Tammemägi
Skuespillere: Elias Søvold Simonsen, Stein Winge, Jeppe Beck Laursen, Dagny Backer Johnsen, Hege Schøyen, Ingar Helge Gimle, Joachim Rafaelsen
Musikk: Lars Kilevold, Sindre Hotvedt
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 4

Etter fjorårsfilmene "Gøy på landet!" og "Gråtass gir gass", vet vi sånn omtrent hva vi kan forvente av en ny Gråtass-film. Men denne gangen blir ikke alt bare kos og gøy.

Gården til Gamlefar (Stein Winge) står i veien for fremskrittet. Det mener i hvert fall de to sleske byråkratene (Ingar Helge Gimle og Joachim Rafaelsen) som plutselig en dag dukker opp på tunet. Her skal det bygges motorvei, sier de. Hele gården må jevnes med jorden.

Men hvordan skal det da gå med dem som bor der? Skal Gamlefar flytte på gamlehjem? Skal Grynet (Dagny Backer Johnsen) ta med seg alle dyrene på hybel? Og skal liksom Goggen (Jeppe Beck Laursen), som "ikke vet hva menn i dress gjør engang", få seg jobb i byen? Nei, her må noen komme opp med en lur plan. Og det må vel bli lille Gustav (Elias Søvold-Simonsen) og traktoren Gråtass, det da.

Handlingen i "Gråtass redder gården" er sant å si både tynn og søkt. Men akkurat som de to foregående filmene blir denne reddet av god komikk – først og fremst ved kløna Goggen og den snakkesalige frisøren Edith (Hege Schøyen) – og de mange artige detaljene. Og små kinogjengere trenger ikke å bekymre seg: Allerede tittelen røper jo at det kommer til å gå bra til slutt.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 06.04.17
© Roy Søbstad