fredag 26. august 2016

Akkurat passe kleint


David Brent
Life on the Road
(Juxtaposition Records)

TERNINGKAST 4

Det er ikke sikkert du ville ha stusset om du tilfeldigvis hørte en av sangene til David Brent på radioen. Du kunne ha tenkt at det bare var nok en singer-songwriter med et oppheng i 1970-tallet. Men hadde du først lyttet ordentlig, ville spørsmålene snart ha begynt å melde seg. Tar ikke Brent akkurat litt for hardt i når han synger "Please Don't Make Fun of the Disableds"? Er ikke den antirasistiske reggaen "Equality Street" egentlig bare en en eneste lang oppramsing av rasestereotypier? Og er ikke "Don't Cry It's Christmas" underlig ufølsom til julesang å være? Før eller siden ville du antakelig ha konkludert med at artisten må være fullstendig blottet for både sosiale antenner og selvinnsikt. Og du ville hatt helt rett.

Og David Brent, det er altså komiker Ricky Gervais sin karakter fra den britiske originalversjonen av TV-serien "The Office". Nå har papirgrossisten med popstjerneambisjonene fått sin egen film, og disse 15 sangene – skrevet og sunget av Gervais "in character" – er soundtracket. Det er blitt et slikt humoralbum man bare sjelden kommer over: Like nynnbart som det er morsomt, mer verdt å høre om igjen enn de aller fleste "vanlige" plater.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.08.16
© Roy Søbstad

torsdag 25. august 2016

Filmblogg: Koselig med mord


"Åh, det er Poirot på TV i kveld!"

Samboeren min kan ikke få nok av mord. Men det må være mord av den riktige typen. Helst skal de finne sted på staselige britiske herregårder, være begått av en forsoffen representant for overklassen og bli oppklart av en akkurat passe eksentrisk privatetterforsker. Heldigvis sitter NRK på et tilsynelatende bunnløst arkiv av Agatha Christie-filmatiseringer.

Selv om Poirot og Miss Marple dukker opp på skjermen stort sett hver eneste fredag – og dessuten ligger ute på alskens strømmetjenester – kan samboeren komme til å utstøte et lite gledeshyl bare hun ser navnene deres i TV-programmet. Det spiller visst ingen rolle at hun har sett samtlige episoder før. Og hvis Poirot og Miss Marple skulle være opptatt, later Father Brown til å gjøre samme nytten. Han andre presten som sykler rundt i kjortel og løser mysterier på landsbygda, er forresten ikke så dum han heller. Og man skal aldri, aldri kimse av Lewis.

Det blir selvsagt til at jeg ser en og annen episode, jeg også. Men samboerens utrettelige fascinasjon deler jeg ikke. Sant å si mangler disse seriene alt jeg vanligvis verdsetter i fiksjon: det originale, det overraskende, det bevissthetsutvidende. I en Agatha Christie-fortelling kan du føle deg trygg på at forbryteren ikke skal vise seg å være en drapsrobot fra fremtiden, for å si det sånn.

Når jeg spør samboeren hvordan det kan ha seg at hun aldri går lei, får jeg til svar at det handler om stemningen, typene og de fine hagene. "Poirot er helt ufarlig," sier hun. "Det har ingenting med virkeligheten å gjøre."

Jeg skjønner hva hun mener. Mens man i moderne krim kan risikere å få servert obduksjoner i nærbilde og det ikke finnes noen garanti for at det gode vil seire, er samboerens herregårdsmord nærmest for selskapsleker å regne. En eller annen dør av et diskrét knivstikk eller litt arsenikk i sherryen. Noen av de etterlatte oppfører seg så mistenkelig at de umulig kan stå bak ugjerningen, andre virker så uskyldige at de antakelig vil vise seg å være skyldige. Og til slutt samler den alltid like pertentlige Hercule Poirot alle sammen i biblioteket for å gjenopprette ro og orden i universet.

Det er klart jeg unner samboeren et mord i ny og ne. I hvert fall så lenge det er av den gode, gammeldagse, harmløse typen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 18.08.16
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: David Suchet som Hercule Poirot

onsdag 24. august 2016

Det er synd på svenskene


The Swedish Theory of Love
Sverige 2015
Regi og manus: Erik Gandini
Aldersgrense ikke oppgitt

TERNINGKAST 3

"The Swedish Theory of Love" er dokumentaren som avslører hvor trist det egentlig er å bo i et av verdens mest velorganiserte samfunn. Svenskene, lærer vi, lever og dør i den ytterste ensomhet. Hele livet handler om å unngå menneskelig kontakt: Kvinner vil helst ha barn uten å måtte forholde seg til en mann, flyktninger på språkkurs lærer å aldri bruke flere ord enn strengt nødvendig, selvmordere blir liggende i årevis uten at noen savner dem. Selv i lutfattige Etiopia, hvor en utflyttet svensk lege må jobbe med medisinsk utstyr han har kjøpt på Clas Ohlson, lever folk bedre, mer autentiske liv enn de gjør i Sverige.

Mye i denne brutale dystopien fremstår smått parodisk. En del av svenskene vi møter – som for eksempel den lille opprørsgruppen som samles i skogen for å føle noe innmari – kunne ha vært hentet fra gamle "Lille lørdag"-innslag. Filmens VHS-aktige estetikk, gammelmodige grafikk og knusktørre, swenglish'ke fortellerstemme, gjør ingenting for å dempe følelsen av tvungen skolekino.

Selvsagt finnes det relevante, tankevekkende poenger innimellom all svartmalingen. Men det er vanskelig å godta at det virkelig står så dårlig til på den andre siden av grensen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 18.08.16
© Roy Søbstad

tirsdag 23. august 2016

Eventyret som aldri tar slutt


Star Trek Beyond
USA 2016
Regi: Justin Lin
Manus: John D. Payne, Patrick McKay, Doug Jung, Simon Pegg, Gene Roddenberry
Skuespillere: Chris Pine, Zoe Saldana, Karl Urban, Zachary Quinto, Simon Pegg, Anton Yelchin, John Cho, Sofia Boutella, Idris Elba
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 4

"Star Trek Beyond" er film nummer 3 etter at den klassiske science fiction-serien nok en gang ble "rebooted" – som man insisterer på å kalle det – i 2009. I denne versjonen har det som pleide å være en tørr, nerdete og politisk korrekt føljetong, fått en adskillig mer fargerik og mindre selvhøytidelig innpakning. Selv om "trekkiene" helt sikkert hater å høre det: "Star Trek" er blitt mer lik oppkomlingen "Star Wars".

Denne gangen setter kaptein Kirk (Chris Pine) og resten av mannskapet på USS Enterprise kursen inn i en ikke kartlagt stjernetåke. Det tilsynelatende greie oppdraget er å redde et strandet romskip. Men ting blir kinkige når krigsherren Krall (en Idris Elba som er sminket og maskert til det ugjenkjennelige) blander seg inn. Og dét er i grunnen alt "Star Trek Beyond" har av plott. Resten er en serie actionsekvenser som stadig truer med å redusere filmen til bare nok et heseblesende CGI-eventyr.

Det som redder den, er følelsen av god, gammeldags søndagsmatiné som av og til får skinne gjenom. Slike ting som et velplassert lite nikk til den originale kaptein Spock – Leonard Nimoy, som døde i fjor – sikrer dessuten at seriens kontinuitet blir tatt vare på, tross alt.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 18.08.16
© Roy Søbstad

mandag 22. august 2016

Våpenbrødre


War Dogs
USA 2015
Regi: Todd Phillips
Skuespillere: Jonah Hill, Miles Teller, Ana de Armas, J. B. Blanc, Bradley Cooper
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 4

George W. Bush sine kriger i Irak og Afghanistan skapte ikke bare forretningsmuligheter for multinasjonale kjempeselskaper. Også kreative halvgangstere fikk sin del av kaken. "War Dogs" er basert på den sanne historien om high school-kompisene David (Miles Teller) og Efraim (Jonah Hill), som tidlig på 2000-tallet tjente seg søkkrike på å selge våpen til det amerikanske forsvaret.

De som måtte forvente en ny latterkule fra Hill – for anledningen utstyrt med harry solbriller, enerverende latter og fleksibel moral – og Todd Phillips – regissøren av samtlige tre "The Hangover"-filmer – vil ikke bli direkte skuffet. Det er en god del å le av her. Men det høye tempoet og den tøffe tonen, samt bruken av fortellerstemme og klassisk rockmusikk, gjør det åpenbart at Phillips egentlig har villet ta en Scorsese. Moromenn får vel etter hvert behov for å bli tatt på alvor, de også.

Når filmen hans aldri er i nærheten av å nå den samme feberaktige intensiteten som en "Mafiabrødre" eller en "The Wolf of Wall Street", er det fordi handlingsforløpet og de formmessige grepene føles i overkant familiære. Men et veldreid, underholdende og, ikke minst, betimelig stykke satire er "War Dogs" likevel blitt.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 18.08.16
© Roy Søbstad

onsdag 17. august 2016

Et sublimt lurveleven


Dinosaur Jr.
Give a Glimpse of What Yer Not
(Jagjaguwar/Playground)

TERNINGKAST 5

Det er ikke mange band som kan holde på med akkurat det samme i over 30 år og fortsatt lage akkurat like gode plater. Ikke engang Motörhead eller Neil Young and Crazy Horse klarte det. Men det gjør Dinosaur Jr. Faktisk skulle det ikke forundre meg om "Give a Glimpse of What Yer Not", album nummer 4 etter at originalbesetningen kom sammen igjen i 2007, skulle bli stående som et av de beste i den svært jevne diskografien deres.

Nøkkelen er nok at gode melodier aldri går ut på dato. Og gode melodier satt til et lurveleven så sublimt som det J Mascis, Lou Barlow og Murph lager, vil alltid ha en uimotståelig tiltrekningskraft på en viss type rockfans. (Visse andre typer, for eksempel fanatiske Steely Dan-tilhengere, kan derimot slutte å lese her.)

Under lyttingen begynte jeg å notere ned favorittlåtene mine, men måtte gi opp da over halvparten av titlene var kommet med på listen. Mascis scorer høyest med så-teit-at-det-er-tøft-riffet til "Goin' Down", den nesten Sabbath-aktig seige "I Walk for Miles" og den såre nesten-balladen "Be a Part". Aller best liker jeg likevel Barlows "Love Is...". Introspektiv skranglerock fremført av middelaldrende menn, kan neppe bli finere enn som så.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 12.08.16
© Roy Søbstad

tirsdag 16. august 2016

Haispenning livsfare


The Shallows
USA 2016
Regi: Jaume Collet-Serra
Manus: Anthony Jaswinski
Skuespillere: Blake Lively, Óscar Jaenada, Sedonna Legge
Musikk: Marco Beltrami
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 4

"The Shallows" er en film som får mye spenning ut av et nesten beundringsverdig simpelt premiss: blond surferjente blir stuck på skjær med blodtørstig monsterhai sirklende rundt seg.

Til å begynne med minner "The Shallows" riktig nok mest av alt om en Coca-Cola-reklame. Det er bare kjernesunn ungdom, smaragdgrønt hav og åpen horisont så langt øyet kan se. Men så snart haien kommer og vår heltinne Nancy må kravle opp på dette skjæret, skal regissør Jaume Collet-Serra (som fra før har ikke mindre enn tre Liam Neeson-thrillere på samvittigheten) gjøre en god jobb med å bygge opp og holde på intensiteten. Og i Blake Lively (som er mest kjent for å ha spilt i TV-serien "Gossip Girl") har filmen en hovedrolleinnehaver som behersker kunsten å fremstå både sexy, forslått og handlekraftig på én og samme tid. Det kommer godt med når hun har bildet for seg selv det aller meste av tiden.

"The Shallows" mangler den ene sekvensen – tenk USS Indianapolis-monologen i "Haisommer" (1975) – som ville ha gjort den virkelig minneverdig. Kanskje slippes den også i seneste laget til å ødelegge badesesongen for folk. Likevel, filmen leverer akkurat det den lover: én og en halv time med ramsalt haispenning.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 11.08.16
© Roy Søbstad