torsdag 22. juni 2017

Fint, forseggjort og ganske kjedelig


Fleet Foxes
Crack-Up
(Nonesuch/Warner)

TERNINGKAST 3

Du vet hvordan det er når man virkelig ønsker å like noe, men bare ikke får det til? Sånn har jeg det med den nye til Fleet Foxes.

Det nærmer seg 10 år siden Fleet Foxes sitt svale, vakre debutalbum gjorde dem til indie-generasjonens egne folkrock-stjerner. De seks årene siden den hakket mindre tilgjengelige oppfølgeren "Helplessness Blues", har frontmann Robin Pecknold brukt til å surfe og studere James Joyce ved Columbia University. Ja, også har han konstruert et tredjealbum som er adskillig vanskeligere å komme inn i enn begge forløperne.

Fleet Foxes høres fremdeles ut som seg selv, det er ikke dét. Harmonisangen deres er like strøken og instrumenteringen den samme akustiske, men Pecknolds låter er med tiden blitt stadig mer fragmenterte og labyrintiske. På "Crack-Up" følger det ene uforutsigbare temaet det andre – fra de mumlete og intime til de symfonisk storslagne – inntil albumet oppleves som et eneste stort hav av fikse detaljer.

Og kanskje er det Robin Pecknold som har lest for mye Joyce eller kanskje er det jeg som ikke har lest nok, men til tross for musikkens åpenbare kvaliteter blir jeg altså ikke grepet av den. Den er fin og forseggjort, og den sier meg ingenting.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 16.06.17
© Roy Søbstad

onsdag 21. juni 2017

Psykiatriske tilfeller i sommersol


En smak av lykke
Italia 2016
Originaltittel: La pazza gioia
Regi: Paolo Virzi
Manus: Francesca Archibugi, Paolo Virzi
Skuespillere: Valeria Bruni Tedeschi, Micaela Ramazzotti, Valentina Carnelutti, Tommaso Ragno, Bob Messini, Sergio Albelli, Anna Galiena
Musikk: Carlo Virzi
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 4

"Gjøkeredet" + "Thelma & Louise" + italiensk temperament = "En smak av lykke"

To kvinner rømmer fra en psykiatrisk institusjon. Beatrice (Valeria Bruni Tedeschi) er en geskjeftig overklassedame som veldig gjerne forteller enda en gang om da hun var på fest med Berlusconi. Donatella (Micaela Ramazzotti) er mer av den skjøre, synlig skadeskutte typen. I løpet av sine dager på flukt skal det umake paret, blant mye annet, stjele et par biler, bli med på filminnspilling og prøve å finne sønnen Donatella har mistet foreldreretten til.

"En smak av lykke" er en film som langt på vei bæres av skuespillerne. I roller hvor de skal være høye på frihetsfølelse i det ene øyeblikket bare for å bli innhentet av bunnløs fortvilelse i det neste, oppleves Tedeschi og Hilary Swank-lookalike Ramazzotti aldri som mindre enn elskelige, feilbarlige og tvers gjennom levende mennesker.

Nå blir italienere åpenbart ikke mindre pratesyke og, vel, italienske selv om de er proppet fulle av valium og antipsykotika, og det er strekk av "En smak av lykke" hvor man tar seg i å lure på om denne emosjonelle berg- og dalbaneturen noen gang vil komme til poenget. Til gjengjeld skal slutten vise seg å være aldeles nydelig.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 15.06.17
© Roy Søbstad

tirsdag 20. juni 2017

Amerika i svart og hvitt


I Am Not Your Negro
USA 2016
Regi: Raoul Peck
Manus: James Baldwin
Medvirkende: Samuel L. Jackson
Musikk: Alexei Aigui
Aldersgrense 12 år

TERNINGKAST 5

Det er ikke sikkert at du kommer til å se USA på samme måte etter "I Am Not Your Negro".

Da den amerikanske forfatteren James Baldwin døde i 1987, hadde han så vidt rukket å begynne på sin kanskje viktigste bok. "Remember This House" skulle fortelle USAs historie gjennom livene til borgerretighetsaktivistene Medgar Evers, Malcolm X og Martin Luther King, Jr. Alle tre var venner av Baldwin og alle tre ble myrdet i løpet av 1960-tallet. "I Am Not Your Negro" er filmen som endelig fullfører prosjektet.

Med utgangspunkt i hans egne ord – hentet fra foredrag, TV-intervjuer og Samuel Jacksons opplesning av det uferdige manuskriptet – viser dokumentaren USA slik Baldwin så det: et land hvor hvite og svarte lever i helt separate virkeligheter, og en avgrunn av uvitenhet og hat sørger for at det forblir slik. Og den som måtte tro at dette er en utdatert forestilling, vil få en vekker av filmens kløktig sammensatte bildemontasjer. Det er forstemmende vanskelig å se forskjell på opptøyene i Birmingham i 1963 og i Ferguson i 2014.

James Baldwin var en sober, klartenkt og velartikulert mann, men ordene hans kunne bare så vidt skjule en dyp, rettferdig harme. Det samme kan sies om denne filmen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.06.17
© Roy Søbstad

mandag 19. juni 2017

Filmblogg: 35 filmøyeblikk


Eller: 35 grunner til at jeg aldri blir lei av film.

Alle filmer består av en lang serie øyeblikk. De fleste passerer uten å gjøre inntrykk. Men noen få er slike man aldri glemmer. Det er de overrumplende, merkelige, magiske øyeblikkene man blir gående og grunne på, bare må diskutere med noen eller ganske enkelt får lyst til å se om og om igjen.

Her er 35 av mine største filmøyeblikk. Hvilke har du?

1. Billøpet i "Flåklypa Grand Prix"
2. Landgangen i "Saving Private Ryan"
3. Danny på trehjulssykkelen i "Ondskapens hotell"
4. Paul Newman spiser 50 egg i "Cool Hand Luke"
5. Bankranet i "Heat"
6. Den eviglange bryllupssekvensen i "Hjortejegeren"
7. Diner-scenen i "Mulholland Dr."
8. Jenta som kommer krypende ut av TV-en i "Ringu"
9. Jeff Bridges som koser seg med Creedence og en tjall i bilen i "The Big Lebowski".
10. Rutger Hauers dødsøyeblikk i "Blade Runner"
11. Når Geena Davis og Susan Sarandon kjører utfor stupet i "Thelma & Louise"
12. Harry Dean Stantons monolog mot slutten av "Paris, Texas"
13. Dansescenen i "Bande à part"
14. John Wayne som snur seg og går ut av bildet i "The Searchers"
15. Dennis Hopper og Christopher Walken i "True Romance"
16. Fortellerstemmen og New York-montasjen i begynnelsen av "Manhatten"
17. Det siste, lange tagningen i "Den tredje mann"
18. "Mein Führer... Jeg kan gå!" i "Dr Strangelove"
19. "Kjørte du på den greia helt ut hit for å treffe meg?" i "The Straight Story"
20. Når Indiana Jones skyter han fyren med sverdet i "Jakten på den forsvunne skatten"
21. Det siste, desperate øyeblikket i "Pusher"
22. Alec Baldwins motivasjonstale i "Glengarry Glen Ross"
23. USS Indianapolis-monologen i "Haisommer"
24. Åpningssekvensen i "There Will Be Blood"
25. Lou Reeds "Perfect Day" i "Trainspotting"
26. "I scream, you scream, we all scream for ice cream" i "Down by Law"
27. Jokeren i avhørsrommet i "The Dark Knight"
28. "All right, Mr. DeMille, I'm ready for my close-up" i "Sunset Boulevard"
29. Når døren begynner å bule innover i "The Haunting"
30. Marlon Brando som tar i mot gjester i begynnelsen av "Gudfaren"
31. John Cleese som nesevis franskmann i "Monty Python og ridderne av det runde bord"
32. Åpningsmontasjen i "Up"
33. "Stargate"-sekvensen i "2001: En romodyssé"
34. Peter Sellers som går på vannet i "Velkommen, Mr. Chance"
35. Nakenpartyet i "Min pappa Toni Erdmann"

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.06.17
© Tekst: Roy Søbstad / Bilde fra "Flåklypa Grand Prix": Kommunenes Filmcentral

onsdag 14. juni 2017

Mektig og mørkt i Ravnedalen


Highasakite
Circus Ravnedalen
Kristiansand
Lørdag 10. juni 2017

TERNINGKAST 5

Lørdag kveld bragte flinkisene i Highasakite høydramatisk popmusikk til folket.

På papiret er det lite som tilsier at Highasakite skulle bli et av Norges største popnavn. Musikken deres er kjølig, distansert og selvbevisst "arty". Tekstene er fulle av mørke, destruktive, ofte direkte voldelige bilder. Og bandmedlemmene er en gjeng ikke utpreget karismatiske nerder som helt sikkert har skyhøye studiepoeng fra sin tid ved jazzlinjen på NTNU. Highasakite spiller ikke på verken sjarm eller sex, for å si det sånn.

Men noe er det med dem. Og det er på scenen dette "noe" kommer best til sin rett.

De åpner med "My Mind Is a Bad Neighborhood" og "Chernobyl". Den første er hektisk og illevarslende som en av låtene til det svenske elektronika-bandet The Knife. Den andre, mer filmatiske formelig anger av radioaktivitet, brent jord og generell etter katastrofen-stemning.

Og det låter høvelig mektig fra første stund. Trommene til Trond Bersu fyller hele Ravnedalen. Men det er først med den strenge, autoritære marsjen "Someone Who'll Get It" og drivende, refrengsterke "Leaving No Traces" at Highasakite virkelig når ut til publikum.

Vokalist Ingrid Helene Håvik gjør sine ormeaktige bevegelser med armene mens gitarist og flugabonist (google it!) Kristoffer Lo kjører rockshow fra sin plass til venstre for trommesettet. Veldig interessante å se på er femmannsbandet likevel ikke. Store deler av tiden er de lite annet enn siluetter i motlys. Til gjengjeld gjør laserne deres seg stadig bedre etter hvert som mørket faller på.

Midtpartiet av konserten – som blant annet teller den gospel-aktige Bon Iver-coveren "Heavenly Father" og den dypt forstyrrede drapsfantasien "Marianna" – later til å gå over hodet på den mer skravlesyke delen av publikum. Men hitene "Golden Ticket" og "Since Last Wednesday" er selvsagt sikre stikk. Og "Lover, Don't Leave Me" føles som en akkurat passe høystemt avrunding.

Musikken til Highasakite er dramatisk og medrivende som få andres. Bandet selv fremstår først og fremst som drivende dyktige til det holder på med. I kveld viste kombinasjonen seg nok en gang umulig å krangle med.

Originalt publisert på KRSby.no 11.06.17
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Kamilla Tellefsen, KRSby.no

tirsdag 13. juni 2017

Gammel grinebiter med ny giv


Roger Waters
"Is This the Life We Really Want?"
(Sony/Columbia)

TERNINGKAST 5

"Våkn opp og kjenn lukten av fosfor!" Roger Waters har laget sitt første rockalbum på 25 år, og aldri har den tidligere Pink Floyd-lederen vært sintere.

Roger Waters høres så til de grader ut som seg selv – og med "seg selv" mener jeg selvsagt Pink Floyd i perioden 1973 til 1983 – at han ofte står i fare for å bli sin egen parodi. Damekoristene, de bluesy gitarene, de analoge synthene og lydcollagene som sikkert virket veldig radikale den gang da – alt sammen låter akkurat som det gjorde for fire tiår siden. Det eneste overraskende med "Is This the Life We Really Want?" er hvor godt oppskriften fremdeles fungerer.

Forklaringen er at Waters aldri har sluttet å bry seg. I en alder av 73 blir han opprørt over druknede flyktningebarn, han blir forbannet på korrupte, selvsentrerte maktmennesker og han legger ikke fingrene mellom når han skriver om noen av delene. "Picture a shithouse with no fucking drains," snerrer han et sted på albumets kraftfulle midtparti, "picture a leader with no fucking brains". Og det er som om det dagsaktuelle innholdet blåser nytt liv i et uttrykk som strengt tatt burde ha vært utdatert for lenge siden.

Velkommen tilbake, Roger Waters. Du kommer i akkurat rett tid.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.06.17
© Roy Søbstad

mandag 12. juni 2017

Mer larm enn sjarm


The Mummy
USA 2016
Regi: Alex Kurtzman
Manus: David Koepp, Christopher McQuarrie, Dylan Kussman
Skuespillere: Tom Cruise, Annabelle Wallis, Sofia Boutella, Russell Crowe, Jake Johnson
Musikk: Brian Tyler
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 3

Indiana Jones tilsatt en dæsj "Mission: Impossible" med zombier og massive ødeleggelser attåt: Basert på en sånn oppskrift er det rart at "The Mummy" ikke er blitt en festligere film.

Marvels superheltunivers har vært en større suksess enn selv den mest optimistiske filmselskapsmogul kunne drømme om. Nå har noen bestemt seg for å prøve det samme med de klassiske Universal-monsterne fra 1930- og 40-tallet. La oss håpe at de andre "Dark Universe"-filmene – dem om The Wolf Man, The Invisible Man, Frankenstein og de andre – blir mer inspirerte enn "The Mummy".

Skrønen om det eldgamle egyptiske gravkammeret som åpnes og den ondsinnede mumien som vekkes til live, er blitt gjenfortalt så mange ganger at nok en versjon enten krever betydelig nytenking eller store mengder vidd for å fungere. "The Mummy" har ikke nok av noen av delene.

I stedet kaster den oss ut i den ene situasjonen mer hårete enn den andre – det er flashbacks til oldtidens Egypt i det ene øyeblikket og fly som styrter over England i det neste – uten noen gang å ta seg tid til å bygge opp en ordentlig spenningskurve. Og Tom Cruise sine forsøk på Harrison Ford-aktig selvironi virker aldri mer enn sånn passe overbevisende.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.06.17
© Roy Søbstad