torsdag 17. august 2017

Den giftige pianomannen


Randy Newman
Dark Matter
(Nonesuch/Warner)

TERNINGKAST 4

Randy Newman trenger ikke å bevise at han er en av de store låtskriverne. Han gjør det likevel.

På 1970-tallet var Randy Newman sin tids Father John Misty. OK, så var Newman mer av en akademikertype og flere hakk mindre sexfiksert enn indie-ironikeren Misty, men sansen for storslåtte orkesterarrangementer og giftig satire har de to definitivt til felles. I senere tiår har Newman imidlertid konsentrert seg om å tonesette filmer av typen "Toy Story". Desto hyggeligere er det når han slipper et av de mer personlige singer–songwriter-albumene sine.

Åpningssporet på "Dark Matter", "The Great Debate", viser at 73-åringen har lekenheten i behold. I løpet av en åtte minutter lang mini-musikal lar Newman vitenskapsmenn og religiøse fundamentalister, alle spilt av ham selv, debattere mørk materie, evolusjon og klimaendringer til tonene av fyrrig gospel. Mindre underholdende blir det ikke når han i de påfølgende sangene portretterer Putin, Kennedy-brødrene og de to artistene som het Sonny Boy Williamson.

Mest minneverdige er likevel de såre pianoballadene "Lost Without You", "She Chose Me" og "Wandering Boy". Randy Newmans skjeve glis har aldri kunnet skjule at han egentlig har et stort, varmt hjerte bankende under skjorten.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 11.08.17
© Roy Søbstad

onsdag 16. august 2017

Det hjemsøkte huset på prærien


Annabelle 2
USA 2017
Originaltittel: Annabelle: Creation
Regi: David F. Sandberg
Manus: Gary Dauberman
Skuespillere: Miranda Otto, Alicia Vela-Bailey, Stephanie Sigman
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 4

Små barn og gammelt leketøy er og blir noe av det skumleste som finnes.

Tiden er 1950-tallet. Settingen er et avsidesliggende barnehjem. Besetningen er en katolsk nonne, en håndfull foreldreløse jenter og et ektepar som bærer på en mørk hemmelighet. Ja, også er det selvsagt Annabelle, den bleke dukken med de døde, stirrende øynene som først dukket opp i "The Conjuring" (2013). Det er hennes forhistorie vi får her.

Den svenske regissøren David F. Sandberg ("Lights Out") er flink med kontraster: lys og mørke, stillhet og støy, harmoni og kaos. Når han i tillegg har forstått viktigheten av å etablere en passe utrygg atmosfære før helvete omsider bryter løs, klarer han å kryste bemerkelsesverdig mye uhygge ut av det som i utgangspunktet er lite annet enn en oppsamling av utbrukte spøkelsesfilmklisjeer. Sympatisk nok trenger man heller ikke å ha sett den forglemmelige førstefilmen fra 2014 for å få utbytte av denne.

"Annabelle 2" utfordrer ikke slik hippere skrekkfilmer som "Raw", "Get Out" og "It Comes at Night" gjør. Den verken lefler med tabuer eller tvinger deg til å tenke. Men tatt for det den er – en popcorn-grøsser av den gamle skolen – fungerer filmen akkurat som den skal.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.08.17
© Roy Søbstad

tirsdag 15. august 2017

God mat, fornøyelig prat


The Trip to Spain
Storbritannia 2017
Regi: Michael Winterbottom
Manus: Andrzeja Mularczyka, Krzysztof Zanussi
Skuespillere: Steve Coogan, Rob Brydon, Marta Barrio, Claire Keelan, Margo Stilley
Musikk: Wojciech Kilar
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 5

For tredje gang får vi gleden av å følge to av Englands morsomste menn på tur.

Alle som har sett "The Trip" og "The Trip to Italy", vet akkurat hva de kan forvente av "The Trip to Spain": en løst stukturert blanding av reiseprogram, reality-show og improvisert komedie, hvori de britiske skuespillerne Steve Coogan og Rob Brydon spiller – får vi tro – lett karikerte versjoner av seg selv.

Heller ikke denne gangen skjer det all verden. Brydon skal anmelde spanske restauranter, Coogan fabler om en selvbiografisk bok og ellers går det i spising og prating i pittoreske omgivelser. Men når konversasjonen befinner seg på dette nivået, blir det en fornøyelse å være flue på veggen allikevel.

De to herrene gjør til en hver tid sitt ytterste for å overgå hverandre i namedropping, historiekunnskap, populærkulturelle fun facts og – selve paradegrenen – imitasjon av kjente mennesker. Begge er kultiverte nok til å kunne sitere lange passasjer fra både Shakespeare og Monty Python, begge kan kan gjøre hysterisk presise etterligninger av alle fra Roger Moore til Mick Jagger. Og under det hele synger en tone av mild, mannlig midtlivskrise.

Det er så man ved reisens ende får lyst til å takke for turen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.08.17
© Roy Søbstad

mandag 14. august 2017

Filmblogg: En oppfølger som faktisk kan bli bra


Det er én grunn til at oppfølgeren til science fiction-klassikeren "Blade Runner" muligens kan være verdt å glede seg til: Denis Villeneuve.

I utgangspunktet er det ikke stort som tilsier at "Blade Runner 2049" skal bli noe særlig til film. For det første står den originale "Blade Runner" støtt på egne ben. For det andre er det en hel evighet – 35 år – siden den kom ut. For det tredje, vel, vi er mange som har et nært forhold til den filmen, og vi vil ikke ha minnene våre tilsmusset av en mindreverdig oppfølger.

Selvsagt har filmhistorien noen eksempler på vellykkede oppfølgere – "Gudfaren 2" er det som umiddelbart melder seg – men de aller færreste blir mer enn overflødige, utvannede varianter av filmene de liksom skal følge opp.

Til tross for alt dette har jeg håp for "Blade Runner 2049".

Ryan Gosling virker som et naturlig valg av hovedrolleinnehaver, det er fint at Harrison Ford får være med denne gangen også og det føles betryggende at Ridley Scott, som regisserte eneren, er inne på produsentsiden. Dessuten ser trailerne lovende ut: visuelt saftige og fantasieggende, fulle av mer eller mindre subtile referanser til den første filmen.

Det viktigste er likevel at Denis Villeneuve sitter i regissørstolen.

Kanadiske Villeneuve gjorde seg først internasjonalt bemerket med det mørke kidnappingsdramaet "Prisoners" i 2013. Men det er de to neste filmene hans, "Sicario" (2015) og "Arrival" (2016), som gir meg forhåpninger til "Blade Runner 2049".

"Sicario" er en sjeldent stilsikker og intens thriller om USAs evigvarende krig mot de meksikanske narkotikakartellene. "Arrival" er de siste årenes mest komplekse og menneskelige science fiction-film, en jeg etter andre gangs gjennomsyn uten å nøle vil kalle et mesterverk.

Og jeg tenker: Hvis vår mann Villeneuve har klart å finne krysningpunktet der "Sicario" møter "Arrival", kan det faktisk hende at vi snakker om en oppfølger som er "Blade Runner" verdig.

"Blade Runner" er tross alt en science fiction-film som har vel så mye til felles med klassisk noir som sjangerblockbustere av typen "Star Wars". Den er ettertenksom og atmosfærisk og stiller noen grunnleggende spørsmål om hva det vil si å være menneske.

Men, for all del, hva vet vel jeg? Kanskje er det like greit å forberede seg på en skuffelse? Svaret får vi 6. oktober.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.08.17
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Denis Villeneuve, Ridley Scott, Harrison Ford og Ryan Gosling: United International Pictures

tirsdag 8. august 2017

Sommersoundtracket 2017


Haim
Something to Tell You
(Polydor/Universal)

TERNINGKAST 4

Er man først svak for klassisk, melodisk pop-rock, skal det godt gjøres å ikke bli litt forelsket i Haim.

Cluet er en miks av håndverk og stjernekvalitet. Este, Danielle og Alana Haim kan kunsten å konstruere en kilende, akkurat passe bittersøt kjærlighetssang og utstråler samtidig en type uanstrengt cool man antakelig må være en gjeng noen-og-20-årige søstre fra San Fernando Valley, L.A. for å inneha.

Trioen tar ingen store sjanser eller kreative symilssteg med sitt album nummer to, men så fremsto de da også ferdig formet allerede på debuten "Days Are Gone" i 2013. "Want You Back" og "Little of Your Love" høres ut som halvt glemte radiohits fra to–tre tiår tilbake. Tittelsporet og "You Never Knew" kunne ha forsvart en plass på Fleetwood Macs 1987-album "Tango in the Night" (som forresten ble nyutgitt i sterkt utvidet "deluxe"-versjon her om dagen). Små nikk til kontemporær indie og R&B sikrer at Haim aldri blir bare retro.

Om "Something to Tell You" mangler noe, er det den ene, soleklare, udødelige klassikeren. En "Little Lies" hadde gjort seg, liksom. Samtidig er det ingen svake sanger her. Og et mer classy soundtrack enn dette kommer sommeren 2017 neppe til å få.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.07.17
© Roy Søbstad

mandag 7. august 2017

Ikke akkurat Julius


War for the Planet of the Apes
USA 2016
Regi: Matt Reeves
Manus: Mark Bomback, Pierre Boulle, Matt Reeves
Skuespillere: Andy Serkis, Judy Greer, Woody Harrelson, Steve Zahn, Ty Olsson, Aleks Paunovic, Max Lloyd-Jones, Sara Canning
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 5

Den beste av de store Hollywood-"franchisene" blir faktisk bare bedre og bedre.

I "Rise of the Planet of the Apes" (2011) ble alle verdens aper plutselig veldig smarte som følge av litt uheldig menneskelig tukling med naturen. I "Dawn of the Planet of the Apes" (2014) – nei, de ruller ikke veldig lett av tungen, disse titlene – eskalerte konflikten mellom aper og mennesker. I "War for the Planet of the Apes" er det, som tittelen antyder, duket for regelrett krig.

Caesar (fabelaktig spilt av Andy Serkis ved hjelp av den etter hvert sømløse "motion capture"-teknikken) og flokken hans har trukket ut i ødemarken, men blir fremdeles drevet klappjakt på av en utbrytermilits fra den amerikanske hæren. Det hele arter seg som en variant av "The Searchers" (med Caesar i John Wayne-rollen) tilsatt en dose "Apokalypse nå!" (med Woody Harrelson "som" Marlon Brando), en dose god, gammeldags flukten-fra-fangeleiren-røverhistorie og noen dråper shakespearsk drama om makt og moral.

Slikt blir det lange – og, det må sies, ikke så rent lite melodramatiske – filmer av. Men "War for the Planet of the Apes" er likevel så engasjerende at man umiddelbart tar seg i å se frem til neste installasjon i serien.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 14.07.17
© Roy Søbstad

søndag 6. august 2017

Tam Brannmann Sam


Brannmann Sam – Besøk fra verdensrommet
Storbritannia 2017
Originaltittel: Fireman Sam: Alien Alert
Regi: Gary Andrews
Aldersgrense ikke oppgitt

TERNINGKAST 3

Brannmann Sam-filmen har skuffende lite å by på ut over det vi allerede har sett på TV.

Målgruppen kjenner sikkert Brannmann Sam fra NRK Super. Der redder han innbyggerne i den fiktive walisiske landsbyen Pontypandy fra krisesituasjoner og demonstrerer samtidig fornuftig omgang med ild og den slags for dem som ser på. I korte trekk er det hva han gjør i kinofilmen sin også.

OK, litt ekstra dramatisk blir det når Pontypandy hjemsøkes av flygende tallerkener og små, grønne menn. Men ellers er alt ved det samme: Georg er stadig klønete og selvopptatt og en generelt slett representant for rødhårete guttepjokker, Brannmann Sam er stadig en merkelig traust og lite karismatisk type til "leading man" å være.

Og animasjonsbudsjettet later dessverre ikke til å ha vært høyere enn det er for TV-serien. Selvsagt ville det være urimelig å forvente Pixar-kvalitet, men "Brannmann Sam – Besøk fra verdensrommet" ser – både hva stofflighet, bevegelser og detaljnivå angår – mest av alt ut som et 20 år gammelt dataspill.

Med en spilletid på én time og ett minutt kan ikke filmen beskyldes for å tvære ut tiden. Til gjengjeld kan den ikke sies å være all verden til kinoopplevelse heller.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 14.07.17
© Roy Søbstad