tirsdag 24. oktober 2017

Konspirasjoner og katastrofer


Geostorm
USA 2017
Regi: Dean Devlin
Manus: Dean Devlin, Paul Guyot
Skuespillere: Gerard Butler, Katheryn Winnick, Abbie Cornish, Jim Sturgess, Ed Harris, Robert Sheehan, Andy Garcia
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 3

Klimaapokalypsen – nå også som popcorn-film!

"Geostorm" begynner som en av Al Gores "En ubehagelig sannhet"-dokumentarer – med bekymret fortellerstemme og en nyhetscollage av apokalyptiske miljøødeleggelser – men der opphører også filmens berøringspunkter med virkeligheten. Her har alle verdens nasjoner gått sammen om et bokstavelig talt verdensomspennende satelittnettverk for å beskytte seg mot planetens løpske klima. Og når noen med onde hensikter begynner å bruke satelittene som våpen i stedet for beskyttelse, må den staute ingeniøren Jake (Gerard Butler fra "300" og "Olympus Has Fallen") ut i rommet og ordne opp.

Derfra og ut skal "Geostorm" bli progressivt mer dustete og klisjéfull.

Oppskriften er halvt om halvt katastrofefilm og konspirasjonsthriller – når vi ikke får storbyer som tilintetgjøres av tsunamier eller voldsomme temperatursvingninger, får vi folk som stirrer intenst på dataskjermer eller løper rundt og vifter med pistoler – og den føles ikke spesielt tilfredsstillende som noen av delene.

Og hvis det skulle ligge et miljøbudskap i bunnen her et sted, blir det grundig undergravet av filmskapernes dårlig skjulte entusiasme for sine egne, datagenererte masseødeleggelser.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.10.17
© Roy Søbstad

mandag 23. oktober 2017

Filmblogg: Maktens menn


Hollywood er de siste ukene blitt rystet av sin største skandale på mange år. Den burde ha kommet for lenge siden.

Den mektige filmprodusenten Harvey Weinstein har vært kjent for tre ting: sin velutviklede teft for lovende manuskripter, sine bøllete forretningsmetoder og sitt store forbruk av kvinner.

Manusteften har innbragt Weinstein rundt regnet 300 Oscar-nominasjoner. "Pulp Fiction", "Den engelske pasienten", "Shakespeare in Love", "Gangs of New York", "Chicago" og "Kongens tale" er bare noen få av filmene som har hans navn på rulleteksten. Det er har gitt ham respekt, rikdom og makt.

Forretningsmetodene har gjort at Weinstein også er en av filmverdenens mest fryktede aktører. For hans ansatte og forretningsforbindelser skal grove utskjellinger, fysiske angrep og kasting av møbler ha vært for rutinemessige foreteelser å regne.

Verst er likevel dette med kvinnene. Det var New York Times som for noen uker siden sa høyt det en hel bransje skal ha visst i årevis: Mannen er en serieovergriper. Og han har sluppet unna med det nettopp fordi han er mektig og fryktet.

Siden det første, knusende oppslaget har snøballen rullet i rekordfart. Så langt har et tredvetall kvinner – deriblant stjerner som Angelina Jolie og Gwyneth Paltrow – fortalt brålike historier om en produsent som kunne stille til møter bare iført badekåpe og som kunne bli hardhendt om han ikke fikk det som han ville.

Ingenting av dette burde egentlig komme overraskende. I Hollywood har de mektige alltid utnyttet de håpefulle. Og det samme later til å gjelde i amerikansk media, politikk og forretningsliv forøvrig.

Lyspunktet er at ufyselighetene i 2017 noen ganger får konsekvenser.

Den aldrende koseklumpen Bill Cosby måtte i sommer stille i retten anklaget for å ha dopet ned og forgrepet seg på et stort antall kvinner. Fox News-toppen Bill O'Reilly ble på vårparten droppet fordi han hadde sex-trakassert flere av medarbeiderne sine. Og nå er Harvey Weinstein sparket fra både Oscar-akademiet og selskapet som bærer hans eget navn.

Men problemet stikker selvsagt dypere enn som så. En nasjon som kan prestere å velge Donald "Grab Them by the Pussy" Trump – en mann tv-verten John Oliver nylig kalte "The Harvey Weinstein of presidents" – til sin øverste leder, har åpenbart mye å gå på når det gjelder kvinnesyn.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.10.17
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Harvey Weinstein: David Shankbone/Wikimedia Commons

tirsdag 17. oktober 2017

Solid solodebut fra Gallagher


Liam Gallagher
As You Were
(Warner)

TERNINGKAST 4

Lave forventninger sikrer at Oasis-vokalistens første soloalbum blir en positiv overraskelse.

Oasis var et band som bare trengte to album for å utspille sin rolle. De kom som et friskt, storkjeftet pust med "Definitely Maybe" (1994) og "(What's the Story) Morning Glory" (1995), og brukte de neste 14 årene til å krangle, slåss og lage musikk som føltes stadig gråere og mindre relevant.

Det begynner med andre ord å bli lenge siden låtene var mer minneverdige enn intervjuene. For eksempel vekket platene vokalist Liam Gallagher laget sammen med Beady Eye adskillig mindre interesse enn de stadig pågående utfallene hans mot Oasis-kollega, erkefiende og storebror Noel.

Men Liams første utgivelse under eget navn er faktisk ikke halvgal. Omgitt av nye produsenter og medkomponister, fremstår han som en kledelig modnet utgave av seg selv: litt mindre breial og hakket mer ettertenksom, fortsatt like opphengt i 60-tallet og The Beatles.

Og akkurat som i Oasis-dagene er tekstene lite annet enn slitne fraser og sitater fra rock-klassikere – et sted her presterer fyren å rime "helter skelter" med "gimme shelter" – men til gjengjeld henger de på melodilinjer som uanstrengt sniker seg inn i øregangene og blir der.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 13.10.17
© Roy Søbstad

mandag 16. oktober 2017

Snømannen som ble til en sølepytt


Snømannen
England 2017
Originaltittel The Snowman
Regi: Tomas Alfredson
Manus: Matthew Michael Carnahan
Skuespillere: Michael Fassbender, Rebecca Ferguson, James D'Arcy, Charlotte Gainsbourg, Ronan Vibert, Irina Kara, Silvia Busuioc, Michael Yates, Jakob Oftebro, Sofia Helin, Chloë Sevigny, J.K. Simmons, Toby Jones, Val Kilmer
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 2

Årets største filmskuffelse er et faktum.

Skal vi se... Bok av Jo Nesbø? Check. Tomas Alfredson bak kameraet? Check. Martin Scorsese som produsent? Check. Michael Fassbender i hovedrollen? Check. Hva som kan gå galt med et slikt utgangspunkt? Det aller meste, skal det vise seg.

"Snømannen" åpner med et flashback som dessverre er betegnende for filmen som helhet. Brutal far hører engstelig sønn i lekser. Så har far og mor sex mens sønn lager snømann. Etterpå truer far med å forlate mor og sønn. Det hele ender med at mor begår selvmord på spektakulært vis.

Meningen er angivelig å vise hvorfor sønnen vokste opp til å bli en seriemorder som dreper kvinner og etterlater seg snømenn som en slags signatur.

Nei, det er ikke lett å forstå. Og sånn skal det fortsette.

Den engelske dialogen, de geografiske umulighetene og det ikke-eksisterende forholdet til røykeloven er småplukk vi innfødte må tåle i en film beregnet på et internasjonalt publikum. Men slikt som de odde settingene og bisarre musikkvalgene – "Popcorn"! To ganger! – bidrar til lite annet enn å ta oss ut av historien.

Verst er det likevel at "Snømannen" ikke finnes spennende. Snarere er den forvirrende, langtekkelig og ofte direkte dum.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 12.10.17
© Roy Søbstad

fredag 13. oktober 2017

Lang natts ferd mot dag


Thåström
Centralmassivet
(Razzia/Sony)

TERNINGKAST 5

De færreste rockartister lager sin beste musikk etter fylte 40 eller 50. Thåström (60) er en av de få.

Ingen gjør nattstemning som Joakim Thåström. I det "Centralmassivet" begynner, er "klokkan två på natten", vinduet står åpent og han lytter til containertogene som dundrer forbi. "Jag älskar dom här ostämda symfonierna," synger han, "dom låter som kärlekskranka delfiner". Tre kvarter senere har vi vært innom både Malmö, Oslo, Krakow og Houston, og solen er i ferd med å stå opp. "Har vi kört hela natten för det här?," messer han da. Sånn er Thåström: Alltid er det mørkt, aldri står han stille.

Musikalsk fortsetter "Centralmassivet" på den kursen "Skebokvarnsv. 209" staket ut i 2005. Men det som den gang – mens man fremdeles tenkte på Thåström som han bråkmakeren fra Ebba Grön og Imperiet – låt nesten sjokkerende nært og personlig, har med årene ekspandert til en form for blytung, industriell blues (eller "bloos" som det heter her). Dryppene av gospelkoring får Nordens mest karismatiske rockvokalist til å høres ut som den predikanten han vel egentlig alltid har vært.

Som en kompis helt korrekt oppsummerte her om dagen: "Fint som F. Må sette pris på de rockeheltene man har, i disse dager."

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 07.10.17
© Roy Søbstad

torsdag 12. oktober 2017

Fremtiden 35 år senere


Blade Runner 2049
USA 2017
Regi: Denis Villeneuve
Manus: Hampton Fancher, Michael Green
Skuespillere: Harrison Ford, Ryan Gosling, Ana de Armas, Jared Leto, Robin Wright
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 5

"Blade Runner 2049" er ikke noe så simpelt som en "oppfølger". Den er noe nær en perfekt videreføring av en klassisk film.

"Blade Runner" ble ikke en umiddelbar klassiker da den kom i 1982. Antakelig forventet publikum noe fartsfylt av en science fiction-film – dette var jo like etter at "Star Wars" hadde satt standarden for den slags – og ikke noe så melankolsk som Ridley Scotts fremtids-noir viste seg å være. Med tiden har "Blade Runner" likevel fått statusen den fortjener.

Når den uunngåelige oppfølgeren nå omsider er her, er det en lettelse å kunne konstatere følgende: "Blade Runner 2049" gjør ikke skam på originalen. Tvert i mot viderefører regissør Denis Villeneuve ("Arrival") både historien, tematikken og estetikken på forbilledlig vis.

Igjen er vi i et nedkjørt, hyperfuturistisk Los Angeles. Igjen møter vi en replikant – K (Ryan Gosling) denne gangen, men Deckard (Harrison Ford) skal dukke opp, han også – hvis oppgave det er å likvidere andre kunstig skapte mennesker. Igjen handler det om å søke noe ekte i en gjennomteknologisert verden.

Og igjen har vi å gjøre med en film som er så innholdsrik og kompleks at den nesten krever å bli sett flere ganger. Jeg gleder meg allerede.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 06.10.17
© Roy Søbstad

onsdag 11. oktober 2017

Hektisk natt i New York


Good Time
Luxembourg/USA 2017
Regi: Josh Safdie, Benny Safdie
Manus: Ronald Bronstein, Josh Safdie
Skuespillere: Robert Pattinson, Benny Safdie, Buddy Duress, Taliah Webster, Barkhad Abdi, Jennifer Jason Leigh
Musikk: Oneohtrix Point Never
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 5

"Good Time" byr på 100 minutter med hjertet i halsen.

Etter et katastrofalt bankran, trenger Connie (Robert Pattinson) 10 000 dollar for å kausjonere sin bror Nick ut av fengsel. Han prøver kredittkortet til moren til kjæresten. Han prøver å selge noe syre på en brusflaske. Han skal til og med prøve å kidnappe Nick. Men i løpet av den lange, kaotiske natten "Good Time" utspiller seg, synes alt dømt til å gå fra vondt til verre.

Man spør seg uvegerlig hvorfor Connie blandet Nick inn i ranet i første omgang. Mens førstnevnte er en gatesmart fyr, så god til å improvisere i hårete situasjoner som bare en ekte New York-hustler kan være, befinner sistnevnte seg på det mentale stadiet til en førsteklassing. Men godtar man første dette lett haltende premisset, blir "Good Time" årets kanskje mest medrivende thriller.

Med kameraet tett på de involverte, elektromusikken som puls og Pattinson som karismatisk midtpunkt – det begynner å bli noen år siden han slo gjennom som hjerteknuser i "Twilight"-filmene nå, gitt – kaster den oss ut på en like deler halsbrekkende og hjerteskjærende reise gjennom bynatten. Denne filmen er gull for alle som setter større pris på uforutsigbarhet enn høye budsjetter.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 05.10.17
© Roy Søbstad