onsdag 18. januar 2017

I ett med tapeten


Brian Eno
Reflection
(Warp/Gardners)

TERNINGKAST 4

Brian Eno er forskjellige ting for forskjellige typer lyttere. For noen er han et av originalmedlemmene i Roxy Music. For noen er han produsenten til David Bowie, U2 og Coldplay. For noen er han en tilbakevendende gjest på Punktfestivalen i Kristiansand. Og for noen er han litt av alt dette på én gang, og dessuten en av populærmusikkens mest reflekterte og artikulerte aktører.

Enos kanskje viktigste bidrag er likevel ambient-musikken. Det var ikke han som fant opp sjangeren, men ingen har gjort mer for å popularisere den. "Reflection", som også finnes i app-versjon, bygger videre på arbeidet han begynte med "Ambient 1: Music for Airports" i 1978: Musikk som ikke trenger seg på, som er mer basert på tekstur og atmosfære enn rytmer og melodi, som bare flyter sakte og uanfektet av sted som om den var morgendis over skogsvann. Du kan godt si at den går i ett med tapeten. Men vit i så fall at det også er meningen. Ambient-musikk kan brukes til å sette stemningen i rommet, til å gi deg en følelse av harmoni eller til å gå omgivelsene dine på nervene. Det er helt opp til deg.

For min del fungerer den aller best til å stenge verden ute når jeg for eksempel skal skrive en plateanmeldelse.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 13.01.17
© Roy Søbstad

tirsdag 17. januar 2017

En mørk og stormfull natt på likhuset


The Autopsy of Jane Doe
USA 2016
Regi: André Øvredal
Manus: Ian Goldberg, Richard Naing
Skuespillere: Emile Hirsch, Brian Cox, Ophelia Lovibond, Michael McElhatton, Olwen Kelly, Jane Perry
Musikk: Danny Bensi, Saunder Jurriaans
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 4

André Øvredals første film etter den velfortjente suksessen med "Trolljegeren" (2010), baserer seg på et skrekkopplegg som føles klassisk og originalt på én og samme tid. Det er en mørk og stormfull natt. På likhuset jobber to patologer (Emile Hirsch og Brian Cox), som uvanlig nok er far og sønn, overtid med liket av en ung kvinne (Olwen Kelly). Ingen vet hvem hun er og hun har ingen ytre skader, og obduksjonen avdekker bare flere uforklarligheter. Så går strømmen, og plutselig er de to – eller tre, om du vil – innesperret sammen.

"The Autopsy of Jane Doe" vil være en seriøs utfordring for alle som sliter ved synet av blod. Det er knapt den indremedisinske detalj Øvredal sparer oss for. Samtidig er det nettopp grundigheten som hever filmen hans over drøsset av moderne amerikanske grøssere. Her får atmosfæren, karakterene og mysteriet rikelig med tid til å sette seg. Og etter hvert som historien uunngåelig nok blir stadig vanskeligere å ta alvorlig, kjøper vi likevel det meste fordi vi allerede har investert så mye engasjement i den. Også hjelper det selvsagt at skuespillerne er så gode.

Noen tåpeligheter og en teit epilog til tross: Vår mann fra Os USA-debuterer med overbevisning.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 12.01.17
© Roy Søbstad

mandag 16. januar 2017

Nå legger du vekk den fordømte mobilen!


Advarsel: Denne artikkelen kan inneholde gubbete surmuling.

Ryktet sier at det nye operativsystemet til iPhone skal inneholde en kino-app. Ingen vet i skrivende øyeblikk hvilken funksjon denne eventuelle appen måtte ha. Men antakelig skrur den av lyden og demper lyset i telefonen din slik at du skal kunne skrive og motta meldinger også når du sitter i en sal full av mennesker. I utgangspunktet kan dette høres ut som en meningsløs oppfinnelse. Jeg mener, du går vel ikke på kino for å se på telefonen din?

Samtidig vet vi jo hvordan det er blitt. Oppførsel som for få år siden ville ha virket både merkelig og uhøflig, er nå helt vanlig. Folk snakker i telefonen mens de kjører bil. De skriver tekstmeldinger mens de sykler. De fører private samtaler mens de står i kassakø. De foretrekker å filme nyttårsrakettene fremfor å se på dem. De sjekker heller sosiale medier enn å møte blikket til ungene sine. I det hele tatt: Kanskje er det for mye forlangt at folk skal sitte stille i et par timer uten å ta frem mobilen.

Ofte tenker jeg at vi er klare for implantatet som skal gi oss Internett rett i hjernen. Tenk, med det vil vi slippe å gå rundt med en teit liten dings i hånden og vi vil ikke trenge å kjede oss så mye som et sekund. Det kommer, tro du meg. Det er helt uunngåelig.

Noen grenser må det likevel være mulig å sette. Det er og blir dårlig gjort å ødelegge andres opplevelser. Og denne eventuelle kino-appen – selv om den demper lyset og skrur av lyden aldri så mye – legger til rette for akkurat det.

Jeg husker godt da jeg så "Gone Girl" på kino for et par år siden. Det vil si, selve filmen husker jeg ikke stort av, men han fyren som uavlatelig sjekket Facebook to seterader lenger frem har brent seg fast i hukommelsen. Hver gang skjermen hans lyste opp i mørket, ble 50 par øyne trukket bort fra lerretet og mot ham. Og mannen med gullfiskhjernen var selvsagt lykkelig uvitende om irritasjonen som vokste bakover i rekkene.

Hadde dette skjedd i USA, kunne situasjonen ha blitt stygg. I 2014 ble en mann i Florida skutt og drept fordi han ikke ville slutte å tekste under en filmvisning. Nå er jeg mot både vold og det å ta med seg våpen på kino. Men for å si det sånn: Hadde jeg sittet litt nærmere han Facebook-fyren den gangen, ville det ha vært fristende å gi ham et klaps i bakhodet.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 12.01.17
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Wikimedia Commons

torsdag 12. januar 2017

Kryss i taket


The xx
I See You
(Young Turks/XL/Playground)

TERNINGKAST 4

The xx lager dansemusikk for folk som er for sjenerte til å danse. Du vet, slike som alltid finner seg en stille krok heller enn å ta del i festen.

De tre barndomsvennene fra London debuterte med "xx" i 2009, et nydelig stykke elektronika som på sitt saktmodige, minimalistiske vis fremsto nesten nyskapende. Oppfølgeren "Coexist" (2012) var derimot litt for lett å avfeie som en anonym variant av det samme albumet.

På "I See You" har The xx klokelig nok tatt med seg noe av lekenheten fra "In Colour", beat-ansvarlig Jamie xx sin fine soloutgivelse fra 2015, og krydret produksjonen med litt flere farger og litt sterkere kontraster. Bassen slår tyngre. Tempoet er ikke alltid på hvilepuls. Romy Madley Croft og Oliver Sim synger med litegrann større selvtillit. Detaljer som Hall & Oates-sampelet i "On Hold" tilfører noe uforutsigbart og kult.

The xx høres likevel aldri ut som noen andre enn seg selv. Og de kanskje edleste kvalitetene ved musikken deres – ettertenksomheten, skjønnheten, empatien – kan saktens komme godt med ved begynnelsen av dette usikre året. "Cause I couldn't care less/If they call us reckless/Until they are breathless/They must be blind."

"I See You" slippes 13. januar.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 06.01.17
© Roy Søbstad

onsdag 11. januar 2017

Den lange veien hjem


Lion
USA 2016
Regi: Garth Davis
Manus: Luke Davies
Skuespillere: Sunny Pawar, Dev Patel, Rooney Mara, Nicole Kidman
Aldersgrense: 9 år

TERNINGKAST 4

Fem år gammel kommer den indiske fattigutten Saroo bort fra familien sin. Og i en lang, hjerteskjærende time lar "Lion" oss se det skitne, kaotiske og skremmende Calcutta gjennom øynene til et barn som lynraskt må lære seg å skille mellom dem som vil ham vel og dem som bare vil utnytte ham. Redningen blir et opphold på barnehjem og et nesten mirakuløst hell. Når filmen i sin andre time tar opp igjen tråden 20 år senere, er Saroo blitt en veltilpasset ung mann bosatt i Australia. Alt som plager ham er en stadig sterkere følelse av savn.

Handlingsreferatet illustrerer det største problemet med "Lion": forutsigbarheten. Selv den mest fantasiløse kinogjenger vil skjønne akkurat hvor dette må ende. Likevel skal det godt gjøres å ikke bli grepet. Spesielt filmens ofte nesten ordløse første halvdel er kraftig, usentimental kost. Fremragende spilt er den også. De ubeskrevne bladene Sunny Pawar og Dev Patel, i rollene som henholdsvis den lille og den voksne Saroo, fremstår begge som selvsagte "leading men". Så naturlige er de, at det nesten lar seg gjøre å overse at adoptivmoren blir spilt av den sikkert velmenende, men forstyrrende berømte Nicole Kidman.

Som man sier: Ta med lommetørkle.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 05.01.17
© Roy Søbstad

tirsdag 10. januar 2017

Sex, dobbeltmoral og tentakler


Det fremmede
Mexico 2016
Originaltittel: La región salvaje
Regi: Amat Escalante
Manus: Amat Escalante, Gibrán Portela
Skuespillere: Ruth Ramos, Simone Bucio, Jesús Meza, Eden Villaviencio
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 3

2017 har bare så vidt begynt, men mer bisarre filmer enn denne meksikanske obskuriteten kommer året neppe til å føre med seg. "Det fremmede" er dels et sosialrealistisk drama om sex, fordommer og familie, dels er den en grøsser om et tentakkelmonster folk oppsøker for å få tilfredsstilt sine dunkleste drifter. Og selvsagt er det ikke noe galt i å flette rommonstre inn i familiedramaer. Det er bare det at "Det fremmede" ikke får koblingen til å virke naturlig.

Alejandra og Angel har problemer i ekteskapet. Spesielt kinkig er det at den uttalt homofobe Angel har et forhold til Alejandras bror Fabian. Og ting blir ikke enklere når mystiske Veronica introduserer søsknene for sin utenomjordiske elsker.

Regissør Amat Escalantes nøkterne, usentimentale stil er lett å kjenne igjen fra hans særdeles brutale narkofilm "Heli" (2013). Når han nå i tillegg benytter seg av smått forstyrrende overnaturlige elementer – gropen full av kopulerende dyr er ett av bildene som fester seg i sinnet, kvinnen med tentakler i alle åpninger er et annet – er det antakelig for å si noe om meksikaneres seksuelle dobbeltmoral. Dessverre virker disse sekvensene mest av alt, vel, fremmede for resten av filmen.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 05.01.17
© Roy Søbstad

mandag 9. januar 2017

Tøvete om sorg


Collateral Beauty
USA 2016
Regi: David Frankel
Manus: Allan Loeb
Skuespillere: Will Smith, Kate Winslet, Keira Knightley, Edward Norton, Helen Mirren, Naomie Harris, Michael Peña
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 2

Det er ikke ofte filmer om sorg gir meg lyst til å være slem. Men etter å ha kjempet meg gjennom "Collateral Beauty", kjenner jeg en sterk trang til å si noen ordentlig stygge ting. Jeg mener, alvorlig tematikk eller ikke, dette er jo tøv fra ende til annen.

Oppkonstruert, falsktklingende tøv er det også. Bare hør her: Howard har ikke vært seg selv siden datteren døde. Han svarer ikke lenger på mobilen, han bruker arbeidsdagene til å legge dominobrikker og, mest bekymringsfullt av alt, han skriver bitre brev adressert til henholdsvis Tiden, Kjærligheten og Døden. Det er fullt forståelig at kompanjongene hans i reklamebyrået reagerer. Men i stedet for å reagere slik normale mennesker i den virkelige verden ville ha gjort, hyrer disse bisarre konstruksjonene av noen karakterer inn tre skuespillere for å gestalte, joda, Tiden, Kjærligheten og Døden. Meningen er å vise at det har klikket for deres stakkars gamle venn Howard.

Det eneste som er mer ubegripelig enn at Will Smith, Kate Winslet, Keira Knightley, Edward Norton og Helen Mirren har stilt opp på dette, er den siste twisten i plottet. Jeg skulle til å si at den må ses for å bli trodd. Men, stol på meg, den vil du virkelig ikke se.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 05.01.17
© Roy Søbstad