torsdag 8. desember 2016

Cowboyjul på det ville Vestlandet


Diverse artister
Christmas for Cowboys
(CCAP/Musikkoperatørene)

TERNINGKAST 4

Julen er tiden da også rockere og cowboyer har lov til å felle en sentimental tåre i ølen. På "Christmas for Cowboys" har fire Stavanger-band kommet sammen for å lage et passende lydspor.

Flying Shoes gjør streite countryrock-versjoner av tittelsporet, ellers mest kjent med supersoftingen John Denver, og The Bands skjønne "Christmas Must Be Tonight". The Tramps fremhever den irsk-klingende melodien i Jackson Brownes "Rebel Jesus" og det lett fandenivoldske ved Buck Owens' "Blue Christmas Lights". The Brigade låter høvelig mandige i John Prines "Christmas in Prison" og The Handsome Familys "So Much Wine". Helldorado mikser 50-tall med mexicana i Willie Nelsons "Pretty Paper", før de runder av med selve mandelen i grøten: en "Little Altar Boy" hvor vokalist Dag Vagle gjør en innsats fullt på høyde med både Glen Campbell og – vel, vel – Karen Carpenter.

Sistnevnte bidrag er strengt tatt det eneste som kan sies å måle seg med originalene. Enkelte andre skjemmes av ikke helt overbevisende engelskuttale og den slags smårusk. Den gjennomgående stilsikkerheten, gode smaken og rene, skjære sjangerkjærligheten som preger dette lille albumet, er det likevel bare å ta av seg Stetsonhatten for.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 02.12.16
© Roy Søbstad

onsdag 7. desember 2016

Jakten på en dyrestjerne


Syng
USA 2016
Originaltittel: Sing
Regi og manus: Garth Jennings
Skuespillere: Matthew McConaughey, Reese Witherspoon, Seth MacFarlane, Scarlett Johansson, John C. Reilly, Taron Egerton, Tori Kelly, Jennifer Saunders
Norske stemmer: Jan Gunnar Røise, Tomine Harket, Emilie Skolmen Kaafjeld, Espen Klouman Høiner, Ulrikke Døvigen, Jakob Schøyen Andersen, Jon Øigarden, Anders Bye
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 5

Utgangspunktet er det meste velprøvde av de velprøvde. En godhjertet, idealistisk teatereier, koalaen Buster, har økonomiske problemer. I et desperat forsøk på å redde stumpene, arrangerer han en stor sangkonkurranse. Og alle som har sett en film før, skjønner akkurat hvor det skal bære: fra den dypeste håpløshet, via tilsynelatende uoverkommelige hindringer, til en triumfartet finale. Likevel, forutsigbarheten til tross, det skal sannelig godt gjøres å ikke ble revet med av "Syng".

Hver eneste figur – med sine noen ganger matchende, noen ganger kontrasterende personligheter og talenter – er en fryd. Den knallharde musen med gangstergjeld har Sinatra-ambisjoner. Den svære gorillaen med forbryterpappa har fløyelsmyk R&B-stemme. Den sjenerte elefantpiken kan egentlig synge som Mariah Carey. Alle har de noe å uttrykke, alle har de sine utfordringer.

Tempoet er høyt – regissør Garth Jennings er spesielt glad i å zoome kjempefort gjennom bygater – men blir aldri masete som i "Oppdrag Dory" eller den nye "Istid"-filmen. Og hjertestrengene våre plukkes med fintfølelse. Den siste halvtimen av "Syng" kan faktisk godt bli stående igjen som årets aller fineste, morsomste og mest livsbejaende.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 02.12.16
© Roy Søbstad

tirsdag 6. desember 2016

Sykdom, sorg og monstre


A Monster Calls
Spania/USA 2016
Regi: J.A. Bayona
Manus: Patrick Ness
Skuespillere: Felicity Jones, Liam Neeson, Sigourney Weaver, Toby Kebbell, Lewis MacDougall, Jennifer Lim, Lily-Rose Aslandogdu, James Melville, Max Gabbay, Garry Marriott, Morgan Symes, Joe Curtis, Geraldine Chaplin
Musikk: Fernando Velázquez
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 4

"A Monster Calls" er ikke en sånn ungdomsfilm som sier at alle problemer løser seg bare man har en fantasivenn. Den er mer kompleks enn som så. Men selv om dét godt kan sies å være beundringsverdig i seg selv, blir filmen kan hende også i seigeste, mest melodramatiske laget.

12 år gamle Conor (Lewis MacDougall) har mye å bære på. Moren hans (Felicity Jones) er uhelbredelig syk, han har et anstrengt forhold til både pappa (Toby Kebbell) og bestemor (Sigourney Weaver), han blir mobbet på skolen. Det er ikke rart at Conor er sint og lei seg, og det er ikke rart at han søker tilflukt i fantasien. Så våkner da også det store treet på kirkegården hver dag til liv for å fortelle Conor små eventyr som skal sette tingene i perspektiv.

Tremonsteret er høvelig skummelt og kler å ha Liam Neesons sonore røst. Eventyrsekvensene er vakkert animert med sveipende kamera og blødende akvarellfarger. Og med et ansikt som uttrykker en fortvilt blanding av uskyld og erfaring, griper MacDougall i den alt annet enn enkle rollen som Conor. Det er selve historen i "A Monster Calls" som butter litt. Den går en lang og kronglete vei bare for å ende opp med det som skal vise seg å være en overtydelig moral.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 01.12.16
© Roy Søbstad

mandag 5. desember 2016

Svanger med ondskapen


Shelley
Danmark 2016
Regi: Ali Abbasi
Manus: Ali Abbasi, Maren Louise Käehne
Skuespillere: Cosmina Stratan, Ellen Dorrit Petersen, Peter Christoffersen, Björn Andrésen
Musikk: Martin Dirkov
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 4

Skrekkfilmer flest har ikke et veldig høyt ambisjonsnivå. Det går stort sett i gamle klisjeer og billige "jump scares". Av og til dukker det likevel opp en som prøver å treffe oss på et dypere plan. Danske "Shelley" er en slik.

Ekteparet Kasper (Peter Christoffersen) og Louise (norske Ellen Dorrit Petersen, kjent fra blant annet "Blind") overtaler den rumenske hushjelpen Elena (Cosmina Stratan) til å være surrogatmor for barnet deres. Det skal bli et krevende svangerskap. Jo større og sterkere barnet vokser seg, jo mer svekkes Elena både fysisk og psykisk. Dessuten plages hun av noen svært foruroligende drømmer.

Allerede filmplakaten hinter til Roman Polanski-klassikeren "Rosemary's Baby" (1968). "Shelley" har dessuten en hel del til felles med Lars von Triers "Antichrist" (2009). Når den aldri blir like uhyggelig som førstnevnte eller like opprivende som sistnevnte, er det først og fremst fordi manuset mangler en skikkelig "payoff". Det virker ganske enkelt som om regidebutant Ali Abbasi ikke helt vet hva han vil si. Likevel, det er en velspilt og atmosfærisk film han har laget. Og mor–barn–ondskap-tematikken er i seg selv såpass vond at vordende foreldre nok gjør lurt i styre unna.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 01.12.16
© Roy Søbstad

torsdag 1. desember 2016

Fra Vestlandet til verdensrommet


The Megaphonic Thrift +
Få meg til verden i tide
(Neues Records/Tiger Safari AS)

TERNINGKAST 4

De pleide å høres ut som Sonic Youth. Nå er det ikke lenger like lett å sette fingeren på hva The Megaphonic Thrift driver med. "Få meg til verden i tide" blander shoegaze à la 90-tall med synthpop à la 80-tall, vestlandsk vemod med kontinentale vibber og psykedelia med science fiction. Og tekstene er på bergensk. Pussig nok er dette også The Megaphonic Thrifts mest tilgjengelige album til dato.

Musikken har sitt opphav i et festivalbestillingsverk fra i fjor, og er laget i samarbeid med Njål Paulsberg og Emil Nikolaisen (Serena-Maneesh). Halve "Få meg til verden i tide" består da også av noe så kunstrockete som instrumentaler. "Intro" og "Atomur" kunne ha vært hentet fra soundtracket til en eller annen urban krimserie, "Den evige heten" er 11 og et halvt minutter som vekselvis påkaller 70-tallstyskerne Neu! og Wilco-låten "Spiders (Kidsmoke)". The Megaphonic Thrifts sterkeste, mest særegne kort forblir likevel duettene mellom Linn Frøkedal og kristiansanderen Richard Myklebust (er det flere som husker Stereo 21?).

"Pilene", "De gale" og "Romreisen" er førsteklasses sofistikert pop. "Hendene" er ikke bare albumets høydepunkt, men også en av årets flotteste norske låter overhodet.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 25.11.16
© Roy Søbstad

onsdag 30. november 2016

Uten en rød tråd


Neon Bull
Brasil/Nederland/Uruguay 2015
Originaltittel: Boi Neon
Regi og manus: Gabriel Mascaro
Skuespillere: Juliano Cazarré, Maeve Jinkings, Aline Santana, Carlos Pessoa, Vinicius de Oliveira, Josinaldo Alves, Samya De Lavor
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 4

Iremar jobber i kulissene på en omreisende rodeo. Han er kollega med rufsete Zé og venner med danseren Galega. Hverdagen består av dyrestell, rengjøring, matlaging og småkjekling, og kunne knapt stått i sterkere kontrast til Iremars store lidenskap i livet: å designe og sy fargerike kostymer.

Brasilianske "Neon Bull" er ikke for deg som mener at fortellinger må ha en begynnelse, en midtdel og en slutt. Regissøren Gabriel Mascaro har tilsynelatende bare plassert kameraet sitt i et – for de aller fleste av oss – eksotisk miljø og latt det dokumentere hva som enn måtte skje. Resultatet er en film hvor noen sekvenser oppleves stillestående inntil det poengløse og andre får de mest ordinære hendelser til å fremstå nærmest magiske.

Et samleie som utspiller seg i "real time" blir beklemmende og vakkert på én og samme tid. En cowboy og en hest i taust, fortrolig samspill blir forunderlig rørende. Og det skal godt gjøres å ikke bryte ut i latter når et forsøk på å samle sæd fra en annen gamp går katastrofalt galt. Men det store spørsmålet – om Iremar noen gang vil komme seg ut og bort og bli en ordentlig skredder – får aldri noe klart svar. "Neon Bull" er ganske enkelt ikke en sånn film.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.11.16
© Roy Søbstad

tirsdag 29. november 2016

Verdens verste nisse er tilbake


Bad Santa 2
USA 2016
Regi: Mark Waters
Manus: Shauna Cross, Johnny Rosenthal
Skuespillere: Billy Bob Thornton, Christina Hendricks, Kathy Bates, Tony Cox, Brett Kelly
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 3

"Bad Santa" (2003) er julefilmen for alle som synes at "snikker" Andersen er en pingle og at "Tre nøtter til Askepott" er til å få brekninger av. Filmen får deg ikke nødvendigvis til å hyle av latter. Men dens portrett av den deprimerte, forfyllede, rompefikserte og noen ganger voldelige kjøpesenternissen Willie T. Soke (Billy Bob Thornton) har vist seg vittig nok til å tåle et gjensyn annen hver jul eller så. Det kommer neppe "Bad Santa 2" til å gjøre.

Her synker Willie til nye dybder i det han går med på å rane en veldedighetsorganisasjon for barn. Med seg har han sin enda mer ufyselige mor (Kathy Bates) og sin kortvokste kompanjong Marcus (Tony Cox). Og selvsagt dukker også den genuint underlige Thurman Merman (Brett Kelly) opp igjen. At sistnevnte er den eneste det er mulig å føle sympati for, sier sitt om dette redselskabinettet av forferdelige mennesker.

Nå er det helt på sin plass med et korrektiv til all søtladenheten vi ellers blir utsatt for på denne tiden av året. Men det er også grenser for hvor mange forsøksvis støtende replikker og uappetittelige sexscener man kan ta inn over seg før det hele blir mer monotont enn morsomt. "Bad Santa 2" prøver rett og slett for hardt.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.11.16
© Roy Søbstad