onsdag 17. januar 2018

Statsministerens nei


Darkest Hour
England 2017
Regi: Joe Wright
Manus: Anthony McCarten
Skuespillere: Gary Oldman, Lily James, Ben Mendelsohn, Kristin Scott Thomas
Aldersgrense: 9 år

TERNINGKAST 5

Stor statsmannskunst møter stor skuespillerkunst i storslått historisk drama.

Mai 1940. Én etter én har Vest-Europas nasjoner måttet kapitulere for Hitler. Den engelske hæren sitter fast i Frankrike og en invasjon av Storbritannia synes uunngåelig. Det er i denne skjebnetimen for vår sivilisasjon rollen som statsminister tilfaller Winston Churchill, en dranker og politisk vinglepetter som ikke under noen omstendighet vil sette seg ned og forhandle om fred.

Christopher Nolan fortalte den samme historien fra soldatperspektiv i fjorårets "Dunkirk". I "Darkest Hour" gir Joe Wright oss dramaet slik det utspilte seg blant de høye herrer i Westminster.

Mye står og faller på Gary Oldman i hovedrollen. Heldigvis er han glemt før man har lagt merke til ham. Oldman har holdningen til Churchill, han har en overbevisende variant av den særegne talemåten hans og sannelig er han ikke – takket være en bemerkelsesverdig make-up-jobb – snarlik også.

Når Wright i tillegg klarer å balansere sin forståelige fascinasjon for den store statsmannens mange eksentriske sider – dette er en fyr som gjerne tok diktat fra badekaret – med alvoret i situasjonen, har vi fått et historisk drama av ypperste klasse.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.01.18
© Roy Søbstad

tirsdag 16. januar 2018

En russisk romodyssé


Spacewalker
Russland 2016
Originaltittel: Spacewalk
Regi: Dmitriy Kiselev
Manus: Sergey Kaluzhanov, Yuriy Korotkov, Oleg Pogodin
Skuespillere: Aleksandr Ilin, Vladimir Ilin, Yuriy Itskov, Konstantin Khabenskiy, Evgeniy Mironov
Musikk: Yuriy Poteenko, Aleksandr Vartanov
Aldersgrense: 9 år

TERNINGKAST 4

Nei, Luke Skywalker var ikke det første mennesket i verdensrommet.

Opp gjennom årene har vi sett så mange filmer om amerikanere i verdensrommet at det er fort gjort å glemme den (sovjet-)russiske siden av saken. "Spacewalker" er historien om da Alexey Leonov i 1965 ble det første mennesket til å vandre i rommet.

Det er ingen tvil om hvilken av filmens tre tydelig adskilte akter som engasjerer mest. Opptakten – treningen og testingen, prøvingen og feilingen – fremstår som noe av et pliktløp. Finalen – de siste strabasene før triumfen vi vet skal komme – melkes i lengste laget. Skildringen av selve romferden gjør at de to timene og 20 minuttene i kinosetet likevel er vel verdt å holde ut.

Ikke minst får "Spacewalker" frem hvilket dumdristig prosjekt dette faktisk var. Romskipet er trangt og skranglete som en gammel Lada. De sovjetiske myndighetene er mer opptatt av å komme amerikanerne i forkjøpet enn av sikkerhet og den slags detaljer. Og prøvelsene Leonov og hans kamerat Pavel Belyayev må gjennom, er skildret med en intensitet og troverdighet som matcher en hvilken som helst av filmens hollywoodske motstykker.

Da kan vi leve med at innledningen og avrundingen blir i seigeste laget.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 11.01.18
© Roy Søbstad

mandag 15. januar 2018

Paranoia på pendlertoget


The Commuter
USA 2017
Regi: Jaume Collet-Serra
Manus: Philip de Blasi, Byron Willinger
Skuespillere: Liam Neeson, Vera Farmiga, Patrick Wilson, Sam Neill, Jonathan Banks, Elizabeth McGovern
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 3

"The Commuter" minner litt om "Speed", litt om "Strangers on a Train" og litt om hver eneste Liam Neeson-thriller fra de siste 10 årene.

Siden Liam Neeson allerede har laget tre filmer sammen med den spanske regissøren Jaume Collet-Serra – "Ukjent ID", "Non-Stop" og “Run All Night" – er det ingen premie for å gjette at "The Commuter" er nok en effektiv, men litt gammeldags og egentlig ganske dustete thriller.

Neeson spiller en eks-politimann – gjør han ikke alltid det? – som nå lever et hektisk forsikringsselgerliv. En dag kommer en fremmed kvinne (alltid severdige Vera Farmiga) til ham med et tilbud: Hvis han klarer å identifisere en viss person på toget hjem, skal han få 100 000 dollar. Men tilbudet blir snart til en trussel: Hvis han ikke klarer oppgaven, kommer kona og sønnen hans til å bli drept.

Vendingene i plottet vil antakelig få deg til å himle med øynene mer enn én gang. Men skulle du først sette pris på effektive dustethrillere – slike hvor en stadig mer paranoid, men likevel aldri usympatisk Liam Neeson løper fra togvogn til togvogn og slår folk på kjeften – kommer du i det minste ikke til å kjede deg. Sånn sett må "The Commuter" sies å fungere akkurat slik B-filmer skal.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 11.01.18
© Roy Søbstad

onsdag 10. januar 2018

Sorg, raseri og rock


The Dogs
The Grief Manual
(Drabant/Musikkoperatørene)

TERNINGKAST 5

Nytt år betyr ny – og enda litt bedre – skive fra The Dogs.

The Dogs har de siste årene etablert seg som et betydelig navn innen norsk rock, og dét har de gjort på gamlemåten: ved å turnere så mye som mulig og gi ut ny plate hver 12. måned. Og den strenge disiplinen har ikke bare gitt popularitetsmessig uttelling. "The Grief Manual" er Oslo-sekstettens sterkeste låtsamling til nå.

Fremdeles handler det meste om rå, maskulin, så vidt tøylet energi. Og tekstene til Kristopher Schau er bare blitt mørkere med tiden. "Give up on hope/Give up on your dreams/There's less to the sky than meets the eye/We work and we sleep and we fuck and we die," brøler han så man formelig kan kjenne spyttdråpene treffe ansiktet.

Innimellom klarer likevel noen bleke lysstrimer å trenge gjennom veggen av nihilisme og støy. "Primitive Etchings" og "Her Last Song" er mer triste enn sinte. Låter som "Hindsight" og "Oh Why" er like mye powerpop som garasjerock. Vennesla-idolet Jorun Stiansen tilfører "Prelude to Murder" et kvinnelig touch.

Men, noen nye nyanser til tross, det sjette The Dogs-abumet har den samme effekten som de foregående: Etter 10 låter sitter man der med blodsmak i kjeften og gleder seg til neste konsert og neste skive.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 05.01.18
© Roy Søbstad

tirsdag 9. januar 2018

Middels medium


Insidious: The Last Key
USA 2018
Regi: Adam Robitel
Manus: Leigh Whannell
Skuespillere: Lin Shaye, Josh Stewart, Tessa Ferrer, Leigh Whannell, Spencer Locke, Angus Sampson
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 3

Den fjerde "Insidious"-filmen kan godt være seriens beste så langt. Dessverre sier dét mest om de andre filmene.

For "Insidious"-fans vil det mest spennende med "The Last Key" – som utspiller seg før film nummer 1, men etter nummer 3 – være at vi får vite en god del mer om bakgrunnen til mediet Elise (Lin Shaye). Her reiser hun tilbake til barndomshjemmet sitt i New Mexico og blir konfrontert med en demon hun selv slapp løs som liten jente.

Det hører med til sjeldenhetene at godt voksne damer får spille hovedrollen i grøssere. Og langt på vei er det den milde, intelligente tilstedeværelsen til Lin Shaye som tilfører "Insidious: The Last Key" det slike filmer så alt for ofte mangler: noe å bli følelsesmessig engasjert i.

Dessverre er ikke dét nok til å skape en virkelig minneverdig skrekkopplevelse. Regissør Adam Robitel og manusforfatter Leigh Whannell (som også spiller en av Elises forsøksvis komiske assistenter) skal riktig nok ha for at de tar seg tid til å etablere en høvelig guffen atmosfære. De mange lange sekvensene med famling i mørke kjellere og det overtydelige lyddesignet – BOOM! Det står en død dame bak deg! – gjør likevel at man går lei i god tid før det hele er over.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.01.18
© Roy Søbstad

mandag 8. januar 2018

Filmblogg: Ting vi husker fra filmåret 2017


Sex-skandaler og sørlandsk gjennombrudd: Alt dette skjedde faktisk.

Folk gikk på kino fordi de ville ha eventyr. De fem mest sette filmene på norsk kino i 2017 var "Star Wars: The Last Jedi", "Skjønnheten og udyret", "Askeladden – I Dovregubbens hall", "Grusomme meg 3" og "Pirates of the Caribbean: Salazar's Revenge". Filmskapere som måtte ønske å lage en publikumsvinner, bør med andre ord styre langt unna den kjipe virkeligheten.

Norske filmfolk gjorde det stort i utlandet. "Pirates of the Caribbean"-suksessen var regissert av nordmennene Joachim Rønning og Espen Sandberg. Tommy Wirkola laget science fiction-filmen "What Happened to Monday?" med Noomi Rapace. André Øverdal fikk skryt av Stephen King for grøsseren "The Autopsy of Jane Doe". Og jammen er ikke også både Ingrid Bolsø Berdal, Lisa Loven Kongsli, Kristofer Hivju og Aksel Hennie nå for internasjonale filmstjerner å regne.

Harvey Weinstein og andre neandertalere fikk som fortjent. Det begynte med at den mektige Hollywood-produsenten ble avslørt som serieovergriper – til nå har et hundretalls kvinner beskyldt Weinstein for alt fra trakassering til voldtekt – og endte med en bevegelse som til og med skulle nå norsk film- og teatermiljø. Folk som Kevin Spacey og Louis C.K. kommer aldri til å få karrierene sine på kjøl igjen.

Strømmetjenestene ble en enda farligere konkurrent for kinoene. Suksessen til voksne, sofistikerte tv-serier som "The Handmaid's Tale", "Game of Thrones", "Mindhunter" og "Twin Peaks: The Return" gjorde de siste årenes tydeligste trend enda tydeligere: Nå skjer de mest spennende tingene på den lille skjermen.

Vi mistet mange kjente og kjære. John Hurt, Roger Moore, Harry Dean Stanton og Jeanne Moreau var bare noen av skuespillerne som gikk bort. Det samme gjorde bakmenn som Sam Shepard, Jonathan Demme og George A. Romero. Svenskene mistet dessuten "Hasse" Alfredson, Gösta Ekman og Michael Nyqvist. Her hjemme kommer vi til å savne Svend Wam, Åsleik Engmark og Egil Monn-Iversen.

Filmbyen Kristiansand ble satt på kartet. Takket være Steffan Strandbergs personlige dokumentar "Natta pappa henta oss" og Jonas Matzow Gulbrandsens kunstnerisk ambisiøse "Skyggenes dal" markerte 2017 et gjennombrudd for det sørlandske filmmiljøet. Tidligere var knapt noen klar over at et slikt miljø fantes engang.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.01.18
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "Natta pappa henta oss": Indie Film

lørdag 6. januar 2018

Vi som elsket Morrissey


Morrissey
Low in High School
(BMG/Warner)

TERNINGKAST 2

Morrissey gjør sitt beste for å skremme bort det han måtte ha igjen av publikum.

Morrissey har i senere år gjort seg selv til en skikkelse det er nesten umulig å like. Her er mannen som syntes at Utøya-massakren i 2011 var en passende anledning til nok en gang å slå et slag for sin fanatiske vegetarisme. Før noen engang hadde rukket å tørke tårene, uttalte han at "dette er ingenting mot det som skjer på McDonald's og Kentucky Fried Shit hver dag". Ikke har de siste albumene hans vært noe å rope hurra for heller.

Nå finnes det glimt av gammel storhet også på "Low in High School". Men selv de i utgangspunktet mest tiltalende låtene – "My Love, I'd Do Anything for You", "Jacky's Only Happy When She's Up on the Stage" og "Spent the Day in Bed" – forsures av Morrisseys høyst diskutable politiske analyser og generelle misantropi. Han pleide å ha vidd. Nå er han bare kjip. Og det hjelper ikke at de musikalske arrangementene er bombastiske der The Smiths og de tidlige soloalbumene pleide å være elegante.

Å lytte til en låt som "Who Will Protect Us from the Police?", føles som å lytte til et gubbete Facebook-innlegg tonesatt med en kakofoni av billige synther og dundrende trommer. Tenk at det skulle ende slik.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 04.01.18
© Roy Søbstad