onsdag 28. september 2016

Hvordan bli et bedre menneske


Teenage Fanclub
Here
(PeMa/Border Music)

TERNINGKAST 4

La oss uten videre slå fast at en verden hvor flere hørte på Teenage Fanclub, ville ha vært en bedre verden. Et stykke på vei handler det selvsagt om kvaliteten på melodiene og harmoniene og alt det andre popfaglige. Men det som til syvende og sist gjør utslaget, er den rene, skjære varmen de fire skottene formidler. Det er den som, i hvert fall for en stakket stund, gjør at du ønsker å bli et snillere menneske.

La gå at det etter 27 år knapt er noen skarpe kanter igjen i musikken deres. Det går i velprøvde tricks fra The Byrds- og Big Star-katalogen og tekster som i noen tilfeller kunne ha vært hentet fra selvhjelpsbøker. La gå også at 12 låter på rappen blir i meste laget. Likevel, man skal være temmelig avstumpet for å krangle med de fineste øyeblikkene på Fannienes 10. album.

Åpningsduoen "I'm in Love" og "Thin Air", skrevet av henholdsvis Norman Blake og Gerard Love, er ganske enkelt perfekte: solkysset, livsbejaende gitarpop med bare et ørlite drag av høst i seg. Og det meste som følger – noen ukarakteristiske avstikkere ut i det mildt psykedeliske inkludert – er sannelig ikke dårligere. Hør et par av de nye Teenage Fanclub-låtene og føl på at en bedre verden er mulig, du også.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 27.09.16
© Roy Søbstad

mandag 26. september 2016

Med revolver mot storkapitalen


The Magnificent Seven
USA 2016
Regi: Antoine Fuqua
Manus: John Lee Hancock, Nic Pizzolatto
Skuespillere: Chris Pratt, Denzel Washington, Ethan Hawke, Vincent D'Onofrio, Haley Bennett, Luke Grimes
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 4

Westernentusiaster vil kjenne igjen tittelen fra 1960-filmen med Yul Brunner og Steve McQueen. Filmhistorisk interesserte vil vite at den igjen var basert på Akira Kurosawas "Seven Samurai" fra 1954. Nye "The Magnificent Seven" er løselig basert på disse, men fremstår først og fremst som en blanding av sjangerhyllest og ikke veldig subtil politisk allegori.

De ærlige, hardtarbeidende nybyggerne i småbyen Rose Creek blir regelrett terrorisert av gruvebaronen Bogue (Peter Sarsgaard). Bogue har sin egen hær og skyr ingen midler for å få det han vil ha. Men når en gjeng revolvermenn – Chris Pratt, Denzel Washington, Ethan Hawke med macho flere – stiller seg på småfolkets side, er det duket for motstandskamp.

"The Magnificent Seven" er så full av westernklisjeer at den ofte nærmer seg det parodiske. Her er dueller i støvete gater, cowboys som blir skutt ned fra hustak og, i det hele tatt, noen dør en voldsom død sånn omtrent annet hvert minutt. Men nå til dags føles det faktisk ålreit i seg selv å se menn av kjøtt og blod barke sammen snarere enn superhelter. For dem som måtte sette pris på den slags, vil filmens implisitte kaptitalismekritikk dessuten være en betydelig tilleggsbonus.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 22.09.16
© Roy Søbstad

søndag 25. september 2016

Etter katastrofen


Nick Cave & The Bad Seeds
Skeleton Tree
(Bad Seed/Playground)

TERNINGKAST 5

Det er umulig å snakke om "Skeleton Tree" uten å først sette det i kontekst. Innspillingen av albumet var kommet halvveis i fjor sommer, da Nick Caves 15 år gamle sønn Arthur brått og brutalt døde. Cave har alltid sunget om livets mørkeste sider. Men her har sangene hans fått en klangbunn av noe virkelig, ufravikelig og nesten uutholdelig smertefullt.

Musikalsk er "Skeleton Tree" for en mer innadvendt forlengelse av "Push the Sky Away" (2013) å regne. Produksjonen er intim og atmosfærisk, låtene nærmere besvergelser enn tradisjonelle komposisjoner, musikken først og fremst en kulisse for Caves ord. Og selv om meningsinnholdet i de frittflytende tekstene ikke alltid er lett å få tak i, hersker det aldri tvil om at vi lytter til en knust manns forsøk på å finne mening. “They told us our gods would outlive us," synger Nick Cave. "But they lied.”

Når de mørke høstkveldene kommer, er det ingenting vi nordmenn liker bedre enn å krype opp i sofakroken med en melankolsk koseplate. "Skeleton Tree" er ikke en slik. Albumet har sine øyeblikk av skjønnhet, for all del. I sum kan det kanskje til og med kalles oppbyggelig. Men dette er definitivt et tilfelle av at man må ta det gode med det onde.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 16.09.16
© Roy Søbstad

torsdag 22. september 2016

Filmblogg: Å leve med det


Den nye filmen til Nick Cave handler om å leve videre etter at det verste har skjedd.

Cinematekets visning av "One More Time with Feeling" forrige torsdag fikk en uventet avrunding. I stedet for å ta første buss hjem, samlet nesten hele publikum seg i små klynger på gaten utenfor Aladdin. Der ble de stående, lenge, og diskutere filmen. Alle følte behov for å snakke om det de hadde sett.

"One More Time with Feeling" er i utgangspunktet en dokumentar om innspillingen av det nye Nick Cave & The Bad Seeds-albumet "Skeleton Tree". Dokumentarer om rockstjerner og albuminnspillinger går det 13 på dusinet av. Det som gjør at denne skiller seg ut, er omstendighetene den ble laget under.

En av Nick Caves tre sønner, 15 år gamle Arthur, døde i en fallulykke i fjor sommer. Og siden Cave er den artisten han er, ville det være umulig for ham å skrive nye sanger som ikke var preget av tragedien. Samtidig var det utenkelig for ham å snakke med pressen om noe så personlig. Løsningen på dilemmaet ble å lage en film.

Nick Cave har opp gjennom årene vært involvert i en god del filmer. Noen av dem har selvsagt vært konsertopptak og turnédokumentarer og slikt som først og fremst er av interesse for langt fremskredne fans. Men han har også skrevet manus til to svært severdige fiksjonsfilmer, "The Proposition" (2005) og "Lawless" (2012), og sammen med sin høyre hånd Warren Ellis laget musikk til en håndfull andre. Mest interessant i denne sammenhengen er likevel "20,000 Days on Earth" (2014).

Den gir seg ut for å vise en dag i livet til Nick Cave. Men det som later til å være en dokumentar, er i realiteten et manusbasert, gjennomregissert essay om kreativitet. Til sammenligning er "One More Time with Feeling" ekte inntil det smertefulle.

Regissør Andrew Dominiks bilder er sobre og smakfulle. Nick Cave fremstår like reflektert og velartikulert som han alltid har gjort. Men likevel er det verken bildene, ordene eller sangene som snakker høyest. Det er det de små ubevoktede øyeblikkene som gjør, øyeblikk som i sammenhengen får en voldsom emosjonell tyngde: første gang Cave åpner munnen og synger, første gang vi ser ansiktet til hans kone Susie, første gang Arthurs navn blir nevnt.

"One More Time with Feeling" er en film om bunnløs sorg. Men den viser også at livet går videre, tross alt.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.09.16
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "One More Time with Feeling": Cinematekene

onsdag 21. september 2016

Eggerøre og rørete tanter


Gilberts grusomme hevn
Norge 2016
Regi: Hanne Larsen
Manus: Hanne Larsen, Kathrine Valen Zeiner
Skuespillere: Simon Hobbel Rosendahl, Gisken Armand, Hannah Dybvand, Frida Hallgren, Egil Hegerberg, Sindre-Bendict Hendrichs
Aldersgrense: 6 år

TERNINGKAST 4

Gilbert (Simon Hobbel Rosendahl) er skikkelig, ordentlig allergisk mot egg. Etter en katastrofal bursdagsfest, blir han faktisk bare kalt "Spybert". Heldigvis får Gilbert sjansen til å begynne på nytt i et nytt nabolag. Men skal han få en plass på ishockeylaget og bli bedre kjent med Line (Hannah Dybvand) i nabohuset, er det ikke nok å bare holde allergien i sjakk. Han må også overliste barnevakten tante Doris (Gisken Armand).

I en film som ellers er befolket av standardkarakterer – de truende guttene, den kule jenta, den eksentriske pappaen (Egil Hegerberg) og den helt normale mammaen (Frida Hallgren) – er det tante Doris som stikker av med showet. Først tror vi at hun bare skal være festlig. Så tror vi at hun er en man burde synes synd på. Men etter hvert skal hun vise seg å være noe så sjeldent som en kompleks barnefilmfigur: litt klovn, litt heks, en god porsjon psykiatrisk tilfelle.

Ut over denne fascinerende skikkelsen – og Armands energiske innsats for å selge henne inn til oss – er det lite ved "Gilberts grusomme hevn" som føles eksepsjonelt. Den er bare akkurat sånn passe søt og rar. Har man nylig vokst fra "Karsten og Petra", er sjansen likevel god for at man vil more seg.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.09.16
© Roy Søbstad

tirsdag 20. september 2016

Brutal gjensynsglede


In the Woods...
Southern Discomfort
Kick Scene, 9. september 2016

TERNINGKAST 4

In the Woods... blåste kanskje ikke taket av Kick på fredag kveld. Men etter alle disse årene var det likevel godt å se dem igjen.

Introen er pur Pink Floyd. Teppene av atmosfærisk synth og eteriske klanger høres ut som om de blir overført fra ute i verdensommet et sted. At det tar flere minutter før trommene, gitarene og vokalen alle er kommet til, svekker ikke akkurat inntrykket av at "Yearning the Seeds of a New Dimension" er In the Woods... sin egen "Shine on You Crazy Diamond". Vel, sånn føles det i hvert fall inntil låten overstyres av brutale blast beats og isnende black metal-skrik.

Det er 16 år siden sist In the Woods... sto på scenen i hjembyen. Tvillingbrødrene Christopher og Christian Botteri spiller fremdeles henholdsvis bass og gitar. Anders Kobro sitter fremdeles bak trommene. Men Jan Kenneth Transeth vil nå for tiden heller booke konserter enn å synge selv, og er blitt erstattet med britiske James Fogarty. Han høres ofte til forveksling ut som sin forgjenger. Keyboardist Job Phenex og gitarist Kåre André Sletteberg fyller de siste plassene.

"Heart of the Ages" kommer som et kaldt gufs fra tidlig 90-tall. "Blue Oceans Rise (Like a War)" er mer rendyrket melankolsk og lover godt for comeback-abumet "Pure". Men selv om det låter gromt når det skal låte gromt – som når gitarriffene er på sitt aller tyngste og Kobro virkelig får fart på basspedalene – blir konserten aldri fullt så autoritær som man kunne ønske. Kanskje er lydnivået i høfligste laget, kanskje skorter det litegrann på patosen. In the Woods... overvelder i hvert fall ikke i kveld.

Når det er sagt: Det skal godt gjøres å ikke glise når bassist-Botteri med synlig stolthet planter foten på monitoren og flasher djevelhornene. Og det gjør han hver eneste gang anledningen byr seg. De er kanskje ikke verdens mest karismatiske band, In the Woods..., men ingen kan betvile at det er ektefølte greier de driver med. Det var godt å se dem igjen.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 10.09.16
© Tekst og foto: Roy Søbstad

mandag 19. september 2016

Sin egen kvinne


Angel Olsen
My Woman
(Jagjaguwar/Playground)

TERNINGKAST 5

Angel Olsen er en av 2000-tallets mest uttrykksfulle nye stemmer. Hun debuterte som introspektiv folksanger på begynnelsen av dette tiåret, ble lagt merke til da hun var med i bandet til indiehelten Will Oldham og fikk et gjennombrudd med det rock-orienterte albumet "Burn Your Fire for No Witness" i 2014. Nå er alt lagt til rette for at 29-åringen fra North Carolina skal få enda flere venner.

Halve "My Woman" høres ut som det vi på 90-tallet kalte alternativ rock. Gitarene er rufsete, attituden er småfrekk og låtene har passiv-aggressive titler som "Shut Up Kiss Me" og "Not Gonna Kill You". Den andre halvparten, derimot, består av hjerteknuste og hjerteknusende ballader med åpne titler som "Woman", "Sister" og "Pops". "I dare you to understand what makes me a woman", en linje som kommer omtrent halvveis ut i førstnevnte, synes å oppsummere mye av albumets tematikk.

Låtene til Angel Olsen er ikke veldig originale i seg selv, men gis karakter av måten hun synger dem på. Hun kan låte gråtkvalt i det ene øyeblikket og som om hun vil kastrere noen i det neste. Men man hører aldri en kvinne som synger med mindre enn hele seg. "My Woman" er både et av årets tøffeste og mest bevegende album.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 09.09.16
© Roy Søbstad