torsdag 23. mars 2017

Revolusjonære nå til dags


Depeche Mode
Spirit
(Columbia/Sony)

TERNINGKAST 4

Etter 37 år har tidenes største band fra Basildon plutselig begynt å rope på revolusjon. Selv revolusjonerer de ingenting.

Vår tids politiske uro er nå så sterk at den til og med har nådd studioet i California der Depeche Mode holder til. Der inne dyrker de som kjent helst selvmedlidenhet og lummer sex. Dessverre vitner ikke analysene som kommer ut igjen om all verden til ny innsikt: "Hey, there's no news/Poor man's still got the blues/He's walking around in worn out shoes/With nothing to lose."

Men banalitetene og nødrimene er satt til ganske tøff lyd, dét skal Martin Gore & co ha. At de denne gangen har hyret inn James Ford, som utgjør halvparten av Simian Mobile Disco og tidligere har produsert blant andre Arctic Monkeys, gjør ikke stort fra eller til. Depeche Mode høres ut som de har gjort siden "Songs of Faith and Devotion" (1991): 80-tallets synthpop møter 90-tallets industrirock og ut kommer en slags elektronisk stadionblues.

Og det er og forblir en effektiv formel. Vel skorter det på nye ideer og vel klinger ropene på revolusjon hult, men selv en låt som "Poorman" – den jeg innledningsvis gjorde narr av – skaper en uimotståelig trang til å vrenge volumknappen mot høyre.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 17.03.17
© Roy Søbstad

onsdag 22. mars 2017

De usynlige blant oss


Kvinne, ukjent
Belgia 2016
Originaltittel: La fille inconnue
Regi og manus: Jean-Pierre Dardenne, Luc Dardenne
Skuespillere: Adele Haenel, Olivier Bonnaud, Jeremie Renier, Louka Minnella, Christelle Cornil, Nadège Ouedraogo, Olivier Gourmet, Pierre Sumkay, Yves Larec, Ben Hamidou, Laurent Caron, Fabrizio Rongione, Jean-Michel Balthazar, Thomas Doret, Marc Zinga
Aldersgrense: 12 år

TERNINGKAST 4

På sitt stillferdige vis pirker "Kvinne, ukjent" i vår felles dårlige samvittighet.

En time etter at hun har stengt praksisen for kvelden, ringer det på hos den unge legen Jenny (Adèle Haenel). Hun velger å ikke åpne. Dagen etter kommer politiet. De forteller at kvinnen på døren – sannsynligvis en papirløs, afrikansk prostituert – er blitt funnet drept. Hun er død fordi Jenny ikke åpnet.

De belgiske Dardenne-brødrene ("To dager, en natt") har i flere tiår nå laget strengt naturalistiske filmer om tilstanden i det moderne Europa. "Kvinne, ukjent" kan med litt velvilje kalles en detektivhistorie – Jenny starter sin egen etterforskning av saken, og skal etter hvert havne i noen ganske farlige situasjoner – men handler til syvende og sist om avgrunnen som eksisterer mellom de som har alt og de som ikke har noe. Et menneske som den prostituerte kvinnen kan forsvinne uten å etterlate seg så mye som et navn.

Filmen er så subtil i uttrykket at en stakkar hopper i kinosetet bare en av skuespillerne plutselig hever stemmen. Og det er ikke fritt for at den kan oppleves monoton. Samtidig skal det godt gjøres å se "Kvinne, ukjent" uten å gjøre seg noen refleksjoner om ens egen plass i verden.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 16.03.17
© Roy Søbstad

tirsdag 21. mars 2017

Tilbake til 1979


Moderne kvinner
USA 2016
Originaltittel: 20th Century Women
Regi og manus: Mike Mills
Skuespillere: Annette Bening, Lucas Jade Zumann, Elle Fanning, Billy Crudup, Greta Gerwig, Alia Shawkat
Musikk: Roger Neill
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 5

Sex og rus, kunst og punk, familie og frigjøring: "Moderne kvinner" handler om veldig mye mer enn bare moderne kvinner.

Santa Barbara, California, 1979. Alenemoren Dorothea (Annette Bening) og hennes tenåringssønn Jamie (Lucas Jade Zumann) pleide å være verdens beste venner, men nå har de begynt å vokse fra hverandre. Derfor ber Dorothea husvennene Abbie (Greta Gerwig) og Julie (Elle Fanning) – henholdsvis punker med kunstnerambisjoner og bestevenninne som tilsynelatende kan tenke seg å ligge med alle unntatt Jamie – om å hjelpe henne med oppdragelsen.

"Moderne kvinner" er en uvanlig innholdsrik film. Dels handler den om å bli voksen, dels handler den om å bli gammel og dels handler den om en tid da mange av fellesskapets verdier var i ferd med å bli forkastet. Sånn kan det ha seg at vi får se en strålende opplagt Annette Bening (58) danse til Talking Heads og Black Flag, mens pur unge Lucas Jade Zumann, stakkar, må finne ut av alt fra røyking til den kvinnelige orgasmens mysterier. Tankene går uvegerlig til klassiske 70-tallsskildringer som "Tilsammans" og "Almost Famous".

Og varm, vittig og, ikke minst, velspilt som den er, står "Moderne kvinner" knapt tilbake for noen av dem.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 16.03.17
© Roy Søbstad

mandag 20. mars 2017

Bombene i Boston


Patriots Day
USA 2016
Regi: Peter Berg
Manus: Peter Berg, Paul Tamasy, Dave Wedge, Eric Johnson, Joshua Zetumer
Skuespillere: Mark Wahlberg, Michelle Monaghan, Melissa Benoist, J. K. Simmons. Kevin Bacon, Khandi Alexander
Muiskk: Trent Reznor, Atticus Ross, Steve Jablonsky
Aldersgrense: 15 år

TERNINGKAST 4

"Patriots Day" gir et troverdig bilde av det som skjedde da Boston Marathon ble bombet 15. april 2013. Likevel er det noe som mangler.

For tredje gang samarbeider regissør Peter Berg og skuespiller Mark Wahlberg om å filmatisere virkelige hendelser. Og akkurat som i "Lone Survivor" (2013) og "Deepwater Horizon" (2016), viser de seg i "Patriots Day" gode til å skildre ordinære mennesker i ekstraordinære omstendigheter.

Formen er nok en gang noe nær dokumentarisk. Kamera er liksom bare der mens en håndfull bostonitter gjør seg klare for folkefesten, og det er fremdeles bare der når bombene går av midt blant dem. Og i filmens intense, thrilleraktige andre halvdel er vi tett på terroristene i det de raser gjennom byen med politiet i hælene.

J. K. Simmons ("Whiplash") sin stoiske politisjef og Khandi Alexander ("Treme") sin benharde avhørsleder eier lerretet i samme øyeblikk som de dukker opp. Til gjengjeld mister betjent Wahlberg oss når han mot slutten holder en alt for svulstig monolog.

Og Berg prøver ikke engang å forklare hvorfor alt dette skjedde. De to amerikansk-tsjetsjenske brødrene som sto bak udåden, blir dessverre aldri mer enn noen håpløse Beavis & Butthead-jihadister for oss.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 16.03.17
© Roy Søbstad

fredag 17. mars 2017

Rutinemessig skilsmisse


Ryan Adams
Prisoner
(Pax-Am/Universal)

TERNINGKAST 3

Ryan Adams har skrevet noen dypt personlige sanger som ikke gjør inntrykk.

Rundt årtusenskiftet var vi mange som hadde store forhåpninger til Ryan Adams. Her var en fyr med både talentet og x-faktoren som skulle til for å bli en ny Gram, Keith eller Bruce. Når det aldri ble helt slik, har det med to ting å gjøre. For det første viste Adams seg å være for ujevn og uforutsigbar til å bli sånn virkelig, ordentlig stor. For det andre er tiden for rockstjerner av Gram, Keith og Bruce sitt format ganske enkelt forbi.

Nå på nyåret ble det likevel knyttet forhåpninger til vår mann Ryan igjen. Hans 16. album skulle, i likhet med den bejublede solodebuten "Heartbreaker" fra 2000, være en dypt personlig skilsmisseplate. Dessverre gjør ikke "Prisoner" sterkere inntrykk av den grunn.

Nok en gang er alle de riktige referansene på plass. "Outbound Train", for eksempel, kunne ha vært en Bruce-låt fra 80-tallet og "To Be Without You" har noen melodilinjer som snytt ut av nesen på 70-talls-Neil. Produksjonen er dessuten glassklar og punchy som på en gammel Bryan Adams-plate.

Men det er og blir noe rutinemessig over det hele. Og, ektefølte eller ei, disse tekstene er generelle floskler fra ende til annen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 11.03.17
© Roy Søbstad

torsdag 16. mars 2017

Kule kids til fjells


Karsten og Petra – ut på tur
Norge 2017
Regi: Arne Lindtner Næss
Manus: Jason Tammemägi
Skuespillere: Oliver Dahl, Alba Ørbeck-Nilssen, Janne Formoe, Hilde Lyrån, Markus Tønseth, Anna Celine Bredal, Jeppe Beck Laursen, Ivar Nørve, Tone Johnsen, Thorbjørn Harr, Hilde Louise Asbjørnsen, Cecilie Skog, André Marton Pedersen
Musikk: Lars Kilevold
Aldersgrense: Tillatt for alle

TERNINGKAST 4

"Nye" Karsten og Petra er i grunnen veldig like "gamle" Karsten og Petra.

Norsk barnefilms store "franchise" de siste årene har gjennomgått en fornyelse. Elias Søvold-Simonsen og Nora Amundsen er blitt for gamle til å spille 5-åringer, og har derfor overlatt hovedrollene til Oliver Dahl og Alba Ørbeck-Nilssen. Men ingen grunn til bekymring: Karsten og Petra er fortsatt verdens søteste og greieste bestevenner.

Denne gangen drar de og familiene deres på fjelltur. Masse moro står på programmet – hundeslede, kanopadling, overnatting i lavvo og skumle historier rundt leirbålet – og innimellom får vi alle lære litt om fjellvettregler og kunsten å finne riktig vei også.

Det eneste skåret i gleden er at mammaen til Petra (Janne Formoe) ikke har noen kjæreste. Men kanskje kan våre ansvarsfulle små helter ordne det slik at hun blir forelsket i turguiden Aksel (Jeppe Beck Laursen)?

Karsten og Petra-filmene er og blir familieunderholdning av aller tryggeste sort. I denne verdenen er det ingen konflikt som ikke lar seg løse med en prat og en klem. Og når vi i film nummer 5 får en dose sunt norsk friluftsliv på kjøpet, er det all grunn til å tro at vi har med nok en publikumsvinner å gjøre.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.03.17
© Roy Søbstad

onsdag 15. mars 2017

"Skam" på oldemors tid


Sameblod
Sverige 2016
Regi og manus: Amanda Kernell
Skuespillere: Lene Cecilia Sparrok, Mia Erika Sparrok, Maj Doris Rimpi, Julius Fleischanderl, Olle Sarri, Hanna Alström, Malin Crépin, Andreas Kundler, Ylva Gustafsson
Aldersgrense: 9 år

TERNINGKAST 5

Hva kan få en ung jente til å fornekte navnet sitt og hele kulturen hun kommer fra?

Søsterens begravelse får frem minnene hos Christina. Plutselig er det 60–70 år tidligere og hun er Ella Marja igjen. Ella Marja vokste opp blant reindriftssamer på vidda, men ville heller bo i hus, gå i kjole og studere på universitetet. Og hun oppga hele identiteten sin for å komme dit.

Denne fortellingen fra 1930-tallets Sverige – et land hvor rasebiologer reiste rundt og tok mål av skallene til samiske barn – kunne antakelig like gjerne ha vært lagt til Norge. De fine skildringene av sanselige erfaringer er med på å gjøre tiden levende for oss: Ella Marja som lukter på lærerinnens kjole, Ella Marja som ser seg selv med sminke for første gang, Ella Marja som hviler hodet mot brystet til rikmannsgutten Niklas. Det er også i slike sekvenser skuespillerdebutanten Lene Cecilia Sparrok, som har noen usedvanlig våkne og intelligente øyne, virkelig får vist hva som bor i henne.

"Sameblod" nærmer seg ofte skillingsvisens trøstesløse elendighetsbeskrivelser, men er for nøktern i stilen til noen gang å tippe helt over. Store deler av tiden kommer du til å sitte med en klump i halsen enten du vil eller ikke.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 10.03.17
© Roy Søbstad